Historien om Forsvarets øverste ledelse i årene 1945 til 1961 kjennetegnes av flere spenninger. I første del av perioden festet Arbeiderpartiet grepet om forsvarsledelsen, og forsvarsminister Jens Christian Hauge kom i et motsetningsforhold til både den militære ledelsen og den borgerlige opposisjonen, som ønsket en sterkere fagmilitær uavhengighet. Tilpasningen til Natos felles kommandosystem på begynnelsen av 1950-tallet skapte også konflikt mellom Regjeringen og Stortinget. Regjeringen foreslo en organisering av Forsvarets øverste ledelse, som etter Stortingets oppfatning ville ivareta nasjonale interesser i for liten grad. De politiske myndighetenes ambivalente forhold til det allierte samarbeidet forårsaket denne spenningen. En ytterligere strukturell konflikt i historien om den øverste ledelsen var en konstant fagmilitær rivalisering. I flere år var forsvarsledelsens utforming i realiteten uavklart. Årsaken var i første rekke fastlåste synspunkter i forsvarsgrenene. Sentrale fagmilitære aktører utviste en bemerkelsesverdig lojalitet overfor egen forsvarsgren og stab i spørsmålet om ledelsesordningen; en lojalitet vi i ettertid kan si var misforstått.