Fra uavhengigheten i 1905 har norsk Europa-politikk gått gjennom tre faser: Den første fase hører hjemme i mellomkrigstida og i 40-åra, og var preget av tilløp til en rent anti-europeisk profil. Deretter kom en periode hvor Norge mente at Europa-samarbeid var bra, men ikke angikk Norge i den grad at direkte norsk deltakelse var nødvendig . Mot slutten av 50-åra og på begynnelsen av 60-tallet vokste det fram en erkjennelse av at Norge trengte en aktiv Europa-politikk, og at Norge på visse premisser også måtte delta i et organisert europeisk samarbeid. Denne Studien tar for seg de utenrikspolitiske vurderinger og motiver som lå til grunn for de holdninger den politiske elite hadde til europeiske integrasjonsforsøk. Etter å ha gitt et riss av norsk Europa-politikk fram til 1950, er det særlig 50-åra og begynnelsen av 60-åra som blir behandlet. Avslutningsvis trekkes så linjene fram til diskusjonen om Norges forhold til Europa i dag.