Simulatortrening for ny praksis : hvordan simulatortrening kan brukes til å utvikle Hærens operative evne

Abstract

Denne rapporten utvikler en modell for hvordan simulatortrening kan bidra til operativ effekt i militære avdelinger. Modellen er konstruert på bakgrunn av analyser av Panserbataljonens og Telemarkbataljonens trening i Hærens stabs- og ledertrener (SLT) på Rena. Rapporten dokumenterer og analyserer betingelser som fremmer og hemmer effekt av simulatortrening, og viser, gjennom en modell for erfaringsbasert læring, hvordan trening i SLT må legges opp for at den skal føre til endringer i avdelingene. Sammenhengen mellom simulatortrening og effekt på en virksomhets praksis er et felt det finnes lite kunnskap om. Modellen vi utvikler tar utgangspunkt i fire forhold som til sammen påvirker kvaliteten på treningen og som må samspille for et optimalt treningsutbytte: 1) Rammefaktorer som i tillegg til en realistisk teknologi innbefatter lokaler, SLT-stab, tid til rådighet, innleide fagpersoner/mentorer etc., utgjør viktige elementer for å oppnå effekt. Når slike ressurser legges ned i treningen, skapes det en realistisk treningsarena som oppleves analog med praksis. Følelse av realisme er avgjørende for at treningen skal virke forpliktende og føre til at alle deltakerne lærer noe nytt. SLT representerer en viktig arena for realistisk trening i kommunikasjon, prosedyrer og samvirke, men utgjør også en sentral faglig arena for å drøfte prinsipielle problemstillinger som avdelingene ellers ikke har anledning til å diskutere i hverdagen. 2) Innholdet i treningen, som styres av scenarioer som bygger på konkrete øvingsmål, er essensielt for å evaluere treningsutbyttet. Øvingsmål kan handle om alt fra å trene på bestemte situasjoner, utprøving av nye trenings- eller samvirkekonsepter eller utprøving av nye teknologiske kapasiteter. Utviklingen i SLT har medført at simulatortrening har gått fra å bli oppfattet som ”wargame”, til å bli en operasjon som krever seriøsitet og profesjonalitet. I tråd med denne endringen har forarbeidet til avdelingene i form av utarbeidede mål og planprosess i større grad blitt vektlagt. Det er imidlertid i for stor grad enkeltpersoner som står bak utarbeidelse av mål for treningen. Rapporten argumenterer for behovet for en større grad av involvering i utarbeidelsen av mål, og at det i avdelingene utvikles en større bevissthet om hvilke mål som egner seg for simulatortrening i SLT. Samme mål kan trenes under ulike øvingsformer. For Telemarkbataljonen hadde det eksempelvis vært mer hensiktsmessig å prøve ut et informasjonsverktøy i SLT før vinterøvelsen, og ikke omvendt, som var tilfellet. 3) Kjernen i utviklingen av vår pedagogiske modell er læringsepisoder, som viser til viktige hendelser og episoder som oppsto naturlig under spillet, og som gjennom refleksjon i plenum skapte utgangspunkt for å diskutere og lære av egne og andres erfaringer. Vi har identifisert hvordan slike læringsepisoder oppsto, hvordan de ble diskutert og belyst, og hvordan de i noen tilfeller har endret avdelingenes praktiske virke. Et sentralt poeng er at refleksjon over episoder bør foretas underveis slik at man også får fanget opp mindre læringspoeng mens erfaringene fortsatt er ferske. Små, men viktige episoder kan ellers lett bli glemt og medvirke til å svekke læringsutbyttet da slike hendelser ofte kan avdekke problemstillinger relatert til struktur, ledelse, samvirke, kultur etc. 4) Den siste forutsetningen som må ligge til grunn for å få effekt av simulatortreing, og som er den fjerde komponenten i læringsmodellen, omhandler kvalitative sider ved prosedyrene iv før, under og etter simulatortreningen. Avdelingene har mest å hente på å heve kunnskapsnivået og innføre prosedyrer rundt hvordan erfaringer fra SLT bør innarbeides i avdelingenes praksis. Rapporten undersøker dermed prosedyrer som bidrar til å sikre at erfaring fra trening bearbeides og blir del av daglig drift. Prosedyrer for å fange opp læringssituasjoner under spillet kan også utvikles i større grad enn i dag. Mange sentrale læringspoeng ser ut til å gå tapt ved at de belyses i forbindelse med debrief, men det konkluderes ikke med hvordan erfaringer skal tas videre og av hvem. Her har innleide fagpersoner og mentorer en viktig rolle i å peke på sentrale hendelser, i tillegg til at avdelingene selv må utvikle kompetanse i å tematisere egen praksis. Da det legges ned betydelige ressurser fra SLT-stab, fagpersoner og avdelingene selv, anser vi det som rimelig at avdelingene jobber systematisk med hvordan viktige erfaringer fra SLT kan bidra til å videreutvikle praksis i avdelingene. I for stor grad blir ”lessons identified” nettopp det. Nøkkelen til å få fullt utbytte av simulatortrening ligger i en økt bevissthet om hvordan man kan omdanne læringsepisoder til ny praksis hjemme. Dette krever organisering og at det delegeres et ansvar for å binde sammen erfaringer fra trening i simulator med avdelingenes praksis. Rapporten konkluderer med at økt læringsutbytte i SLT fordrer at man i større grad skiller mellom prosedyrer for beslutninger og prosedyrer for læring. Rapporten kommer med følgende anbefalinger for at simulatortrening skal få større effekt: Det er viktig at bataljonenes treningsuker i SLT støttes av fagpersoner fra signifikante miljøer slik at det skapes en faglig arena for å drøfte sentrale erfaringer av prinsipiell karakter. Det må utarbeides klare mål for simulatortreningen. Disse målene må være i samsvar med avdelingenes behov, og utarbeidelsen av målene må involvere større deler av avdelingene enn det som synes å være tilfellet i dag. Dette er nødvendig for å gi eierskap og engasjement blant deltakerne. Medvirkning og involvering øker muligheten for å etablere en felles situasjonsforståelse og flere faglige diskusjoner underveis. Avdelingene må styrkes mht. kunnskap og prosedyrer som bringer erfaringene fra SLT tilbake til hverdagen.

Simulator based training – a summary In this report we present a learning model for how simulator based training can contribute to operational effectiveness in military units. The model is based on extensive analysis of the training practice of two Norwegian battalions using the simulator facilities of the Norwegian Army at Rena (SLT). Due to a highly competent staff and a well developed training concept, the SLT proves to be a valuable addition to field based training with a wide array of learning opportunities of high relevance. Learning opportunities cover the whole range from individual performance to systemic effectiveness and battalion strategy, hence potentially challenging professional practice at many levels. Not least does the SLT allow for training of complex, multi unit interaction not easily accessible in other training situations. SLT represents an important arena for realistic training in matters pertaining to communication, procedures and cooperation, and also works as a fruitful collective arena for discussing various professional issues that is typically not addressed broadly in every day work due to time constraints and lack of appropriate arenas. Our model is organized into four dimensions that have to be addressed in a coherent and integrated manner in order to achieve optimal effect of the training efforts. Improvements of SLT practice are suggested. The dimensions are: 1) The learning infrastructure, including software quality, user interface, staff and facilitator capacity and competence, physical design/lay out and time. A well developed learning infrastructure creates a sufficiently realistic training arena that brings forward critical learning events relevant to practical operations. Not least is the use of facilitators and mentors of critical importance. 2) The content of the training, shaped by the chosen scenarios and their specific modifications in order to reflect concrete training goals. Hence, how well the training goals have been specified by the military unit prior to arriving at the simulator facilities, and how well they are understood and shared by the participants, proves to be one of the critical factors determining the learning output and the usefulness of the simulator event. Increased emphasis and involvement in this preparatory phase is recommended in order to position the simulator training more consciously in the context of previous and future field operations. Professional attitude and ambitious training goals tapping the potential of the SLT, has changed the perception of SLT from “war gaming” to becoming an important and serious arena for highly realistic training. 3) The learning episodes. The core of our pedagogical model builds on learning episodes, referring to important incidents or situations that occur during the simulation. These episodes are scrutinized in plenary sessions in order to facilitate learning from the experiences made. We have identified how the learning episodes occurred, how they were discussed and reflected upon, and how they in some instances have led to change of practice. An important point is that reflection on learning episodes should be vi consciously undertaken during the simulation process in order to capture experiences while they are still well remembered by the participants. Otherwise, small, but nevertheless important episodes may easily be forgotten, and hence reduce the learning output. 4) The procedures. The forth dimension of our learning model concerns the procedures followed before, during and after the simulator training. The key to achieve full effect of the simulator training lies in the ability to develop a systematic practice, hence procedures, that secure the capturing and processing of experiences and new insights generated through the simulator process in ways that may lead to new, institutionalized practice. Currently, learning episodes highlighted at debrief sessions seem not to be sufficiently concluded upon, and follow up is not accounted for in too many instances. Therefore, learning opportunities are lost. This may be handled by introducing explicit routines or procedures, and emphasized by facilitators and mentors during the simulating process.