Signeringen av Atlanterhavspakten i april 1949 sementerte motsetningene mellom øst og vest. Det sto klart for Sovjetunionen at den kalde krigen ikke ville vinnes ved tradisjonelt diplomati, og Stalin så seg om etter kamp-feller. Interessefelleskapet mellom Sovjetunionen og deler av den sikkerhetspolitiske opposisjonen i vestlige land var åpenbart, og den kommunistiske bevegelsen ble satt i arbeid for å gi motstanden mot Atlanterhavspakten i øst og vest et organisatorisk rammeverk. Gjennom internasjonale kongresser vokste en ny fredsbevegelse frem. I november 1950 ble verdensfredsrådet dannet under sterk innflytelse av sovjetiske representanter. Den nye fredsbevgelsen, eller Fredsfronten, målbar et budskap om vestlige lands aggressive utenrikspolitikk og fremhevet Sovjetunionen som garantisten for verdensfred. Verdensfredsrådet fikk snart nasjonale seksjoner i de fleste land i verden. I Norge var organisasjonen Fredens Forkjempere talerør for fredsbudskapet. De norske fredsforkjemperne hadde sine viktigste støttespillere i Norges Kommunistiske Parti og den sovjetiske ambassaden i Oslo, men møtte sterk motstand fra Det Norske Arbeiderpartiet (DNA) og Landsorganisasjonen (LO). Det norske overvåkingspolitiet (POT) fulgte Fredsfronten med argusøyne. I denne studien beskriver forfatteren oppbyggingen av Fredsfronten og dens første syv år. Han forsøker å besvare spørsmålet om Fredsfronten ble den slagkraftige alliansepartneren Sovjetunionen og NKP hadde håpet, og dermed den mektige fienden DNA-ledelsen og POT hadde fryktet.