Allmenn verneplikt ble ikke innført i Frankrike i 1789 med basis i idealer, slik det ofte blir fremstilt, men i 1798 på grunn av praktiske behov. Det var ikke de positive idealer fra Frankrike som påvirket den norske debatten om allmenn verneplikt i 1814, men snarere de negative erfaringene med Napoleons masseutskrivninger. De fleste representantene både på Eidsvoll i 1814, og i det første Storting i 1815–16, også mange av dem som regnes som motstandere, var likevel for en allmenn verneplikt. Denne studien forklarer dette tilsynelatende paradokset, og belyser vernepliktspørsmålet i et idéhistorisk perspektiv. Stoffet til analysen er hovedsakelig hentet fra diskusjonene som bølget i riksforsamlingen, og senere i Stortinget, på begynnelsen av 1800-tallet. En diskusjon som på alvor er revitalisert de siste årene.