| dc.description.abstract | Denne oppgaven har undersøkt hvordan den sivil-militære helseberedskapen er forberedt til å håndtere masseskader i en krig i Norge, eller i våre nærområder. Ved bruk av en kvalitativ metode har oppgaven studert dokumenter for å beskrive et avhengighetsforhold mellom saniteten i Forsvaret og helse og -omsorgsektor i rammen av totalforsvaret.
Oppgaven har beskrevet totalforsvararet som et konsept bestående av regelverk, prosedyre og forhåndsplanlegging som muliggjorde mobilisering av samfunnets totale ressurser til forsvaret av Norge, og beskyttelsen av befolkningen. Å hvordan totalforsvaret var en forutsetning for den sivil-militære helseberedskapen under den kalde krigen. Dette fordi totalforsvaret fremskaffet både kapasitet og kapabiliteter som de to sektorene ikke hadde selv. Et godt eksempel på dette er hospitalskip. Selv i rammen av totalforsvaret ville den sivil-militære helseberedskapen utfordres med å håndtere masseskader i en artikkel 5-operasjon. Spesielt i Nord-Norge ville dette være en ekstremt krevende oppgave.
Etter Sovjetunionens oppløsning endret ikke totalforsvaret kjerneoppgaver. Men oppgaven skiftet fra å skulle mobilisere til å understøtte Forsvaret i krig til å også kunne støtte samfunnet i den daglige beredskapen. Nå også regulert i strategiske avtaler med kommersielle aktører for daglig understøttelse og bistandsinstrukser for fredstidshendelser. Saniteten i Forsvaret hadde i denne perioden lite å bidra med, og fokuserte primært på sine oppgaver uten noe tett samarbeid med helse- og omsorgsektoren. Traumekonseptet med et helsevesen bestod, og hadde sin relevans opp mot spesielt Forsvarets operasjoner i utlandet. Øving var i liten grad rettet mot oppgavene i krig, men handlet om krisehåndtering ved ulykker og katastrofer. Selv om tanken om ett helsevesen bestod, var dette ikke et helsevesen for krig.
Oppgaven har videre beskrevet hvordan et sterkt sektorprinsipp plasserer ansvaret for beredskapen og krisehåndtering på den sektoren som har ansvaret for oppgaven i det daglige. Det betyr at det konstitusjonelle ansvaret er delegert fra regjeringen til Helse -og omsorgsdepartementet, med en påfølgende planplikt ned til det enkelte helseforetakene. Forsvaret på sin side har et ansvar for å ha en sanitetsplan for sine avdelinger som er koordinert med helse -og omsorgsektoren.
Gjennom å undersøke tre fredstidkriser beskriver oppgaven fordeler og ulemper med sektorprinsippet sterke rolle i beredskapsarbeidet. Funn i analysen kan tyde på at det er en V manglende felles forståelse mellom sektorene, og mellom de ulike ledelsesnivåene. Dette medfører at sektorene har ulike prioriteringer. Dette gjør det utfordrende å ha en helhetlig tilnærming til beredskapsarbeidet.
Siste del av oppgaven beskriver hvordan en pilot for sivil-militært helseberedskapssamarbeid mellom Helse Nord regionale helseforetak og Hæren kan bidra til en bedre sivil-militær helseberedskap. Å hvordan dette kan ha en positiv effekt på den sivil-militære helseberedskapen, også utover det regionale og taktiske nivået. | en_US |
