NATO i nord. NATOs tilnærming til Arktis i perioden 1999-2023.

Abstract

Etter avslutningen på den kalde krigen i 1991 fulgte en periode med lave spenninger med Russland, og det oppsto derfor spørsmål rundt NATOs relevans som forsvarsallianse. Dette skapte også et ønske blant de arktiske nasjonene om å løse mellomstatlige disputter mellom seg, uten innblanding fra alliansen. Som følge av den russiske invasjonen av Ukraina har NATO igjen blitt en relevant aktør i Arktis.

I denne oppgaven har vi forsøkt å belyse problemstillingen «Hvordan har NATOs tilnærming til Arktis utviklet seg fra 1999 til 2023, sett opp mot den globale sikkerhetspolitiske situasjonen i perioden?»

For å belyse denne problemstillingen har vi benyttet metoden litteraturstudie. Her har vi undersøkt litteratur som belyser problemstillingen, og forsøkt å se denne i sammenheng med erklæringene fra NATO-toppmøter og øvelsesaktiviteten i Arktis fra 1999 til 2023. Dette har vi gjort ved å dele opp perioden i tre: 1999-2008, 2008-2013 og 2014-2023, for så å drøfte NATOs tilnærming i hver av disse, sett opp mot den sikkerhetspolitiske situasjonen.

Studien har vist at NATO hadde en lite aktiv tilnærming til Arktis på starten av 2000-tallet, som følge av lave spenninger med Russland. Tross et mer aggressivt Russland mot starten av 2010-tallet argumenterte flere av de arktiske nasjonene for at NATO skulle unngå å delta i den arktiske politikken. Som følge av annekteringen av Krim og et økt fokus på mulighetene i Arktis, som oppstår grunnet global oppvarming, får NATO en gradvis mer aktiv tilnærming til regionen frem mot 2023. Perioden ender med opprettelsen av Joint Force Command Norfolk for Atlanterhavsregionen, som også får ansvaret for å planlegge og gjennomføre operasjoner i nordområdene og Nord-Atlanteren, og at Finland og Sverige søker medlemskap i NATO som følge av krigen i Ukraina.