| dc.description.abstract | Under den kalde krigen utviklet Norge det som best kan beskrives som et enormt forsvarskonsept for å beskytte nasjonen mot det man opplevde som et truende Sovjet. På det meste skulle nesten en halv million menn og kvinner trekke i uniform, mens minst like mange skulle støtte fra sivil side. Man innså også at dersom landet skulle forsvares effektivt, var det behov for å mobilisere og synkronisere alle samfunnskritiske etater og funksjoner, i det som ble kaldt Totalforsvaret. Med dette var mer eller mindre 1 million nordmenn og kvinner direkte eller indirekte involvert av forsvaret av nasjonen gjennom totalforsvaret.
Med den kalde krigens slutt endret også den sikkerhetspolitiske situasjonen seg, og med dette også den norske forsvars og utenrikspolitikken. Fra å ha et forsvar dimensjonert for et strategisk overfall, ble det gjort en dreining mot å benytte samfunnets, og Totalforsvarets, samlede ressurser til å i større grad sikre det sivile samfunnet.
Denne oppgaven vil se nærmere på hvordan den sivile beredskapen utviklet seg i brytningspunktet mellom den kalde krigen, og en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Oppgaven utfordrer den etablerte sannheten om at den sivile beredskapen av Totalforsvaret endret seg som en konsekvens av den kalde krigens slutt, og at endringene var en forvitringsprosess. | en_US |
