| dc.description.abstract | Forsvaret baserer seg i stor grad på det sivile helsevesenets evne til å støtte militære styrker og operasjoner med medisinsk evakuering og behandling. Dette være seg militære operasjoner i utlandet og ved militære operasjoner under væpnet konflikt og krig her i Norge. Tidligere var det et godt utviklet og trent totalforsvarskonsept innenfor helse og sanitet, men dette har forvitret og det er nå et nytt fokus på å ta opp igjen det sivil-militære samarbeidet. I tillegg har det vært et økt fokus på Forsvarets støtte til det sivile samfunnet innenfor samfunnssikkerhet, også innenfor helse. Samhandlingen mellom Forsvaret og det sivile helsevesenet bærer preg av en periode med liten til ingen koordinering. Det er heller ikke å legge skjul på at det medfører utfordringer når to etater med forskjellige ansvarsoppgaver skal samhandle. Evnen til å samhandle er avgjørende for en troverdig og robust sanitetstjeneste i Forsvaret. For at Forsvaret og det sivile helsevesenet skal kunne samhandle er det derfor svært viktig at de for det første legger føringer til grunn for samhandlingen og at det er en felles forståelse for den sivil-militære samhandlingen. For det andre må Forsvaret og det sivile helsevesenet kjenner til hverandres kapasiteter og kapabiliteter, og for det tredje kommuniserer sine behov for støtte der det trengs. Det er bakgrunnen for spørsmålet jeg forsøker å besvare:
I hvilken grad er samhandlingen mellom Forsvaret og helsesektoren i samsvar med overordnede føringer og intensjoner?
Mine hovedfunn viser at føringene og intensjonene for sivil-militær samhandling er svært generelle og konkretiserer i liten grad hvordan samhandlingen skal gjennomføres. Dette gjelder spesielt på de lavere nivåene som har et behov for å være mer konkret i sin beskrivelse av samhandlingen. Det kommer også frem at kommunikasjonen mellom Forsvaret og det sivile helsevesenet er svært mangelfull. For at samhandlingen skal bedres er det derfor viktig at de allerede eksisterende kommunikasjonskanalene og koordinerings organene fungerer, og har myndighet til å kunne koordinere helseberedskapen. Det bør og opprettes kommunikasjonskanaler på flere nivå, spesielt de lavere nivåene mellom taktiske enheter og regionale helseaktører. Slike kommunikasjonskanaler bør være koordineringsorgan som nevnt over, og bør inkludere realistisk trening og øving mellom Forsvaret og det sivile helsevesenet. | en_US |
