| dc.description.abstract | Luftforsvaret er en organisasjon i sin største endring på lang tid: baser opprettes og legges ned, og nærmest alle flyvende plattformer er enten i innfasing eller utfasing. Innfasingen av plattformer som F-35 har blant annet ført til en argumentasjon om at Luftforsvaret i seg selv er i en overgang til å bli et “5. generasjons luftforsvar”. Når vi har valgt å bruke 5. generasjons luftforsvar som begrep, innebærer ikke dette bare F-35. […] Vi mener at det er en forskjell mellom det Luftforsvaret vi er i dag og det Luftforsvaret vi burde være i fremtiden. Når vi nå får et nytt kampfly, må vi tenke at dette ikke skal være en erstatning i forholdet 1:1. (Skinnarland, Sjef Luftforsvaret: Et operasjonsoptimalisert 5. generasjons luftforsvar, 2017, s. 69) Om en velger å bruke begrepet “5. generasjons luftforsvar” eller ikke, så er det enighet om at Luftforsvaret i fremtiden skal være en organisasjon som ikke bare har moderne kapasiteter, men som kontinuerlig driver nytenkning for å utnytte kapasitetene til å oppnå nye kapabiliteter gjennom utvikling og implementering av nye konsepter innenfor alle aspekter av operasjoner. Jagerflymiljøet har gitt begrepet “5. generasjon” spesifikke karakteristiske trekk for jagerfly som; lav radarsignatur, mengde på informasjonsdeling mellom plattformer og oppløsning på egen radar og andre sensorer, men hva “5. generasjon" betyr i/for andre deler av luftmakten er imidlertid mer uklart.. De norske P-8A Poseidon MPA-flyene vil være bærebjelken i norsk maritim overvåkning i flere tiår fremover, men er ikke i seg selv en stor overgang fra utgående P-3 Orion når det kommer til rent teknisk utstyr (Tveit, 2021). Ved at nye kapasiteter er i innfasing er det gode forutsetninger for å drive nytenkning ved at det gir et blankt lerret for hvordan fremtiden skal se ut. Innfasingen av P-8 er dermed en gylden mulighet til denne nytenkningen. “Forsvaret blir ikke moderne av en moderne maskin”
(Wilhelmsen, 2021), og metodikken for å drive maritim overvåkning i Norge vil ikke ha endret seg stort siden innfasingen av P-3 Orion for nesten 60 år siden, kun ved at nøyaktigheten til sensorene har blitt bedre. Det sikkerhetspolitiske bildet i Europa endret seg drastisk som et resultat av Russlands invasjon av Ukraina den 24. februar 2022; mange europeiske land øker forsvarsbudsjetter substansielt (Sheahan & Marsh, 2022), og det antatte sabotasjeangrepet mot de europeiske gassrørledningene Nordstream 1 og Nordstream 2 i september 2022 viste at trusler mot norsk suverenitet til havs ikke er avgrenset til Barentshavet, men også i alt av Norges havområder hvor kritisk energi-infrastruktur eksisteter. Situasjonen åpnet debatten om hvilken evne Norge har til å hindre angrep til havs på materiell og personell. Sverige og Finland har videre søkt om å bli, eller har blitt, NATO medlemmer. Dette åpner for synergier med både eksisterende og kommende allierte, eksempelvis en nordisk CAOC (Insinna, 2022). Med Østersjøen, Danmarks behov i Arktis (Grønland) og Norges havområder, er maritim overvåkning et av områdene der vi kan oppnå nye synergier med de nye NATO allierte? Og er dette noe som kan og bør gjøres av en kombinasjon av bemannede- og ubemannede systemer?
Problemstillingen for denne oppgaven er to-delt; Er det et behov for maritime UAS’er i Norge, og er et nordisk samarbeid en god løsning for å få etablert denne kapasiteten? | |
