Kvinner går svanger med et ønske om en karriere i Forsvaret – men ønsker Forsvaret svangre karrierekvinner? : En studie av tilrettelegging, oppfølging og ivaretakelse av gravide i Forsvaret
Abstract
Det er en politisk uttalt ambisjon at kvinneandelen i Forsvaret skal økes – og en presumptivt økende kvinneandel i Forsvaret, betyr implisitt flere militære gravide. Studiens målsetning er å kaste lys over et fenomen som ikke har vært studert tidligere ved å gi innsikt i militære kvinners opplevelse med å være gravid i Forsvaret. Dette som et nyttig innspill i arbeidet med å beholde kvinnene i en ofte livsomveltende fase i ens liv og karriere.
Gravide arbeidstakere har en særskilt lovfestet rett til egnet individuell tilrettelegging, men å omsette lovpålagte krav til arbeidsgiver om til praksis krever ledelse. I Forsvaret utøves ledelse gjennom bruk av de to virkemidlene styring og lederskap. Studien utforsker derfor hvordan militære gravide opplever tilrettelegging under graviditeten, og hvordan de erfarer at dette implementeres gjennom styring og lederskap i Forsvaret. Problemstillingen er:
Hvordan opplever gravide militært tilsatte tilrettelegging, oppfølging og ivaretakelse i Forsvaret?
Problemstillingen søkes besvart gjennom individuelle intervjuer med tidligere gravide militært tilsattefra alle forsvarsgrenene. Funnene fra intervjuene drøftes gjennom et teoretisk rammeverk for tilrettelegging, oppfølging og ivaretakelse, samt teorier om kjønn og kjønnsperspektiv på hierarkiske og militære organisasjoner, samt hegemonisk maskulinitet.
Studien finner at det er svært varierende hvordan respondentene opplevde å være gravid i Forsvaret. Enkelte beskrev det som en utelukkende positiv erfaring, mens andre fant det svært belastende. Det er avdekket en klar sammenheng mellom den gravides medvirkningsmulighet og tilfredshet med tilrettelegging ved graviditet. Videre finner studien at det ikke eksisterer et felles system for å forvalte gravide, men at det derimot preges av tilfeldigheter og er høyst lederavhengig. Funn indikerer videreat det er mangelfull kunnskap i organisasjonen om hvilke rettigheter og plikter som gjøres gjeldende ved en graviditet – både hos arbeidsgiver og arbeidstaker.
Avslutningsvis konkluderer studien med en anbefaling om å (1) la gravide medvirke i arbeidet med å finne egnet individuell tilrettelegging, (2) sette inn kompetansehevende tiltak hos ledere, og (3) etablere en felles, toppforankret gravidepolitikk i Forsvaret for å best ivareta gravide. En toppforankret gravidepolitikk kan dog ikke forutsettes å løse alt. Det er fremdeles behov for fleksible ledere som evner å se mulighetene, ikke begrensningene – da tilrettelegging er en eksersis i å se muligheter.
Graviditet i Forsvaret må ikke få forbli en tilstand preget av problematisering, men verdsettes for den samfunnstjenesten det faktisk er. Gravide bærer tross alt på morgendagens soldater