| dc.description.abstract | I langtidsplanperioden fra 2013 til 2020 løftes det i Prop.73s og Prop.151s frem hvilke utfordringer som er knyttet til Sjøforsvarets kompetansebehov. Strategisk kompetansestyring var tiltaket som skulle møte utfordringene og sikre at forsvarets enheter ble bemannet med nok personell med riktig kompetanse. Undersøkelsene etter Helge Ingstad-ulykken viste derimot en annen situasjon i Sjøforsvaret og påpekte avvik innen både kompetanse og styringen av den. I denne oppgaven undersøkes det om undersøkelsene og etterarbeidet etter Helge Ingstad-ulykken 8.november 2018 har bedret Sjøforsvarets evne til strategisk kompetansestyring. For å svare på spørsmålet har studien lagt en kvalitativ metode til grunn og forsøkt å gå i dybden ved hjelp av dokumentstudie og intervjuer av nøkkelpersoner. Først analyseres Sjøforsvarets evne til strategisk kompetansestyring i perioden fra Nansenklasse Fregatter ble anskaffet og frem til ulykken. Deretter sees dette opp mot de tiltak og endringer som er gjort, eller planlagt gjort som et resultat av etterarbeidet etter ulykken.
Kompetansekravene som i prosjekt- og anskaffelsesfasen ble identifisert for de nye fregattene, ble fastsatt i en tid der Sjøforsvaret så annerledes ut enn hva det gjorde da fregattene kom. Endringene påvirket Sjøforsvarets evne til både å videreføre kunnskap om- og kapasiteten til å revidere kompetansekravene. Ambisjonen for fregattene endret seg fortere enn Sjøforsvaret klarte å justere kompetansekravene. For fregattene har det derfor vært en ubalanse mellom ambisjon og kompetanse frem mot Ingstad-ulykken. Ingen av de største omstillingene som ble gjennomført i årene før ulykken klarte i tilstrekkelig grad å identifisere tiltak som kunne ha utjevnet denne balansen. Det er derimot faktorer som peker på at både Sjøforsvarets omstilling i 2016 og innføringen av OMT samme år, forverret ubalansen ytterligere.
Analysen viser at Sjøforsvaret har en bedret evne til å ha kontroll på kompetansebeholdning, -krav og -behov. Dette gir Sjøforsvaret mulighet til å justere ambisjon i forhold til kompetanse, altså utøve god sikkerhetsstyring. Studien finner derimot ikke at Sjøforsvaret har fått utvidet myndighet hverken til å påvirke den kortsiktige bemanningssituasjonen eller den mer langsiktige som griper inn i rekruttering og utdanning. Derfor virker Sjøforsvarets evne til å sikre at fartøyene blir bemannet med nok personell med riktig kompetanse å være tilnærmet uforandret etter ulykken. Det synes å være et gap mellom det formelle og det reelle handlingsrommet Sjøforsvaret har til strategisk kompetansestyring. Den strategiske dimensjonen av kompetansestyringen virker for Sjøforsvaret fjern, og Sjøforsvaret opplever at det de kan utføre heller må kalles taktisk kompetansestyring. | en_US |
