| dc.description.abstract | I denne studien undersøkes den norsk-russiske avtalen «om forhindring av episoder til sjøs og utenfor territorialfarvannet», bedre kjent som «Incident at Sea»-avtalen eller bare «INCSEA-avtalen».Ved bruk av en Små-N-studie, basert på semi-strukturerte intervjuer, og en analyse med fenomenologisk tilnærming, har prosjektet sett bredt på INCSEA-avtalen som fenomen og hvilke funksjoner avtalen kan sies å fylle for Norge.
Da eksisterende forskning på avtalen har vist seg å være svært sparsom har sluttproduktet for studien blitt et konsept i form av en typologisk modell, bestående av tre hovedfunksjoner. Dette konseptet baserer seg i all hovedsak på analyse av de data som har blitt generert gjennomintervjuene i studien.
De tre hovedfunksjonene som er utledet er henholdsvis INCSEA-avtalen som «møteplass», «rammebetingelse» og «prosess». I tillegg er kontinuitet identifisert som en viktig faktor som går på tvers av disse funksjonene. Hovedfunksjonene går videre på tvers av organisatoriske nivåer i Forsvaret, samtidig som avtalen som møteplass også virker til dels utenfor Forsvaret, da avtalen også kan ses som engasjementspunkt i en mer overordnet politisk setting. Verdien som engasjementspunkt kan synes å ha økt etter 2014.
Også utøvende nivå, på havet og i luften, oppfattes også avtalen å ha god relevans, men den kansynes å fra norsk side i større grad å bli brukt som en rettesnor for hvordan man skal samhandle enn som en avtale som leses bokstav for bokstav. Videre kan det også synes som at ved endring av avtalen er det selve i idéen om en god prosess og en tidsriktig avtale, som kan være vel så viktig for tilliten til avtalen som endringene i seg selv.
I sum viser denne forskningen at INCSEA-avtalen kan sies å ha flere funksjoner som er viktige helt fra fartøy og fly på havet og i luften og opp til det politiske nivå. Disse funksjonene må ses i sammenheng ettersom de virker på hverandre og på tvers av organisatoriske nivåer. | en_US |
