| dc.description.abstract | Vektingen mellom planlegging for krig kontra fredstidskriser varierer i takt med endringer i trusselbildet. Utviklingen etter den kalde krigen har styrt oss bort fra en sentralstyrt krigsberedskap med detaljerte planer, til i dag å omfavne et mer funksjons -og risikobasert beredskapsarbeid. Ettersom de mest fremtredende sikkerhetsutfordingene de siste 30 årene har vært forbundet med internasjonal terrorisme, naturkatastrofer og større hendelser i fredstid, har dette også blitt førende for politikken innenfor beredskapsområdet. I 2004 vedtok stortinget å revitalisere totalforsvaret med vekt på gjensidig støtte og samarbeid. Mens det gamle totalforsvaret hadde til hensikt å mobilisere et helt samfunn til å understøtte Forsvaret i krig, har man i dag endt opp med å vektlegge Forsvarets evne til å understøtte sivilsamfunnet under kriser i fredstid. Med nærområdeinitativet i NATO 2008, annekteringen av Krim (2014) og Russlands invasjon av Ukraina (2022) er kollektiv sikkerhet og forberedelser for krig blitt aktualisert. Arbeidet med å sikre en tilstrekkelig beredskap for krig er avhengig av samordning, noe som er utfordrende med tanke på moderne offentlig styring -og organisasjonsformer, preget av autonome organisasjoner med klare grenser.
Temaet for denne oppgaven er det sivil-militære beredskapsarbeidet innenfor saniteten i Forsvaret.Formålet med undersøkelsen er å bidra til økt kunnskap om hvordan organiseringen av saniteten får konsekvenser for helseberedskapen for krig. Problemstillingen er: Hvordan kan det sivil-militære beredskapsarbeidet i saniteten i Forsvaret beskrives, og hvilke utfordringer kjennetegner dette samarbeidet? Det teoretiske rammeverket for undersøkelsen er organisasjonsteori fra offentlig sektor, med vekt på strukturelle og kulturelle perspektiver. I sum vil de strukturelle og kulturelle trekkene ved en organisasjon kunne fortelle oss om hvilke roller, ansvar og myndighet en organisasjon har i sin helhet, og hvordan den eventuelt bør samhandle med sine omgivelser.
Viktige funn er hvordan uklare roller, ansvar og myndighet innenfor saniteten i Forsvaret, og mellom Forvaret og sivile helsemyndigheter, preger samordning innenfor helseberedskapen for krig negativt.Det er mye som tyder på at de underliggende årsakene til dette er en kombinasjon av underbemanning og mangel på kompetanse i organisasjonen. Andre viktige erfaringer som undersøkelsen belyser, er betydnigen av Forsvarets sanitet sin rolle på det strategiske nivået, med å koordinere helseberedskapen. I tillegg er det viktig at det er Forsvaret som drar prosessene og er tydelig overfor sivile helsemyndigheter, hva Forsvaret forventer av støtte, og hvilke behov vi har. | en_US |
