| dc.description.abstract | Norge og Finland er to land som etter den kalde krigen har nærmet seg hverandre både politisk, militært og industrielt. Begge land deler grense mot Russland, og landene står overfor et til dels sammenfallende trusselbilde. Landene har mange historiske, politiske og kulturelle likhetstrekk, og det eksisterer en grunnleggende gjensidig tillit mellom landene. Et tettere nordisk forsvarssamarbeid har sterk politisk og folkelig støtte. Innenfor dette er militær logistikk trukket frem som et egnet samarbeidsområde. Likevel har det praktiske logistikksamarbeidet frem til nå vært nokså begrenset. Utgangspunktet for denne oppgaven er en antagelse om at måten landene har organisert sin militære logistikk på, påvirker mulighetene for et samarbeid over landegrensene. Dette har ledet frem til problemstillingen: Hvorfor organiserer Norge og Finland sin militære logistikk forskjellig?
Oppgaven har et fortolkningsbasert utgangspunkt, og er designet som en sammenlignende tilfellestudie. Empirien er innsamlet som en kvalitativ undersøkelse med et utvalg respondenter fra begge de to landene. Både de politiske og militærstrategiske nivåene, samt kommersielle strategiske partnere er representert i utvalget. Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven er Resource-Based View, industriell nettverksteori med stiavhengigheter, samt en historisk- og sikkerhetspolitisk kontekstuell beskrivelse. Dette har dannet grunnlag for å undersøke hvordan investering i interne ressurser og integrasjon med strategiske partnere har påvirket organiseringen av den militære logistikken i Norge og Finland. Videre er det undersøkt hvordan ulik organisering eventuelt kan utnyttes i et bilateralt logistikksamarbeid.
Funnene viser at landene har ulik strategi og målsetninger for den militære logistikken. Norge har med utgangspunkt i tryggheten fra NATO-medlemskapet i større grad tillat seg å utnyttemarkedskreftene i sin militære logistikk. For Finland er evne til selvberging og forsyningssikkerhetgjennomgripende mål, og dette har stor påvirkning på organiseringen. I Norge holdes de strategiske partnerne på en armlengdes avstand, mens i Finland er de strategiske partnere fullt integrert i den militære logistikken. Samtidig eksisterer det stiavhengigheter knyttet til historiske og politiske faktorer, som også påvirker hvordan logistikken organiseres. Ulik alliansetilknytning, organisering og til dels manglende systemlikhet mellom landene har begrenset det bilaterale samarbeidet frem til i dag. Samtidig har økende teknologisk kompleksitet innenfor nye materiellsystemer medført en utvikling hvor stadig større deler av den logistiske forsyningskjeden globaliseres og flyttes til forsvarsindustrien. Dette har ledet til økende konsolidering mellom norske og finske kommersielle industriaktører, som skaper nye muligheter for det bilaterale logistikksamarbeidet. | en_US |
