| dc.description.abstract | Norge var en av mange europeiske nasjoner som hadde tatt ut «fredsdividenden» etter den kalde krigens slutt. Dette hadde medført mangler i det norske forsvaret, både innenfor kapabiliteter og struktur. Med den økonomiske ressurstildelingen til Forsvaret tidlig på 2000-tallet hadde Norge heller ikke mulighet til å anskaffe alle nødvendige kapabiliteter på egen hånd. Flernasjonalt samarbeid var derfor ansett som en mulighet til å få tilgang på kapabiliteter utover det man kunne anskaffe selv. Norge involverte seg derfor i arbeidet med opprettelsen av SAC, og skrev i 2008 under SAC MoU. SAC har siden 2009 levert strategisk løftekapasitet til de 12 medlemsnasjonene i
programmet. Programmet er ansett som en suksess, og har opprettholdt sine leveranser selv i en tid med skiftende sikkerhetspolitisk kontekst. Med bakgrunn i de sikkerhetspolitiske endringene er det interessant å se nærmere på hvordan Norge har forholdt seg til programmet og benyttet kapabiliteten, og om dette har blitt påvirket av endringene i den sikkerhetspolitiske konteksten eller ikke. Ved bruk av kvalitativ metode, basert på litteraturstudier og intervju, forsøker oppgaven å besvare følgende problemstilling: Har endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa siden opprettelsen av SAC påvirket Norges medlemskap og rolle i programmet?
Problemstillingen er videre brutt ned i tre forskningsspørsmål. Det første diskuterer og analyserer Norges rolle i programmet siden opprettelsen i 2008, og om eventuelle endringer kan relateres til endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det andre diskuterer og analyserer Norges bruk av SAC, og om eventuelle endringer kan relateres til endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det tredje beskriver og analyserer SAC-programmets relevans for Norge i dag, gitt dagens sikkerhetspolitiske kontekst.
Analysene viser at det er noe utfordrende å konkludere entydig, men det kan synes som at de sikkerhetspolitiske endringene i mindre grad har vært den drivende faktoren for endringene i Norges rolle og medlemskap i programmet. Funn i oppgaven indikerer at det kan synes som at deøkonomiske aspektene ved programmet i større grad har vært styrende for Norges rolle i de styrende organene. Det synes videre som at bruken av kapabiliteten i stor grad har vært preget av sti avhengighet. Dette virker å ha medført at Norge ikke har klart å utnytte potensialet i programmet, men heller forholdt seg til de eksisterende begrensningene. Allikevel synes det å være en kollektiv oppfatning av at programmet fortsatt er relevant for Norge, gitt dagens sikkerhetspolitiske kontekst. | en_US |
