Krigsroboter og den menneskelige dimensjon. CCW og den etiske diskursen om regulering av dødelige autonome våpensystem

Abstract

Denne oppgaven har sett på de etiske utfordringene som knytter seg til autonome våpensystem. Hvilke etiske spørsmål reiser det seg dersom beslutningsprosessen i våpensystemet i økende grad blir foretatt med redusert menneskelig innflytelse? Hva betyr det for soldatene, fienden og militærmakten generelt? For å identifisere ulike etiske argumenter har jeg tatt for meg innleggene som ble holdt på den første konferansen i CCW i mai 2014 med autonome våpensystem som tema. Ved å analysere diskusjonen har jeg identifisert hvilken måte de ulike aktørene begrunner synspunktene med etiske og moralske argument. Problemstillingen jeg undersøkte var: Hva kjennetegner den etiske diskursen om dødelige autonome våpensystem ved CCW-konferansen? Hva er de etiske argumentene som blir fremført og hvordan danner dette grunnlaget for utvikling av en etisk norm for regulering av autonome system? Ved en systematisering av de ulike debattinnleggene identifisert fire hovedtyper av etisk argumentasjon. Den første argumentasjonen la vekt på at bare mennesker kan ta beslutninger om liv og død i krigføring og argumenterte med at slik beslutninger aldri kan overlates til autonome våpensystem. Den andre argumentasjonen trekker frem frykten for «slippery slope» og peker på at autonome system er starten på en negativ spiral. Den neste argumenterte med at en regulering av autonome våpensystem må gjøres først som sist som et generelt «føre var»-prinsipp. Den siste grupperingen argumenterte mer instrumentalistisk og poengterte at de tror autonome våpensystem kan bli utviklet til å ta minst like gode avgjørelser som tradisjonelle soldater. I drøftingsdelen bruker jeg funnene fra analysen til å drøfte de etiske problemstillingene fra analysen inn i den generelle debatten om autonome våpensystem. Diskusjonen om regulering av autonome våpensystem, identifiserte jeg til å henge sammen med hvordan man ønsker at en god soldat skal være. Har man store moralske ambisjoner for soldaten, knytter man seg gjerne til dydsetikken. De som på den andre siden er positivt innstilt til autonome våpensystem, argumenterer jeg for at har tilsvarende syn på hva en god soldat skal være som tilhengerne av pliktetikken. Hvordan de ulike aktørene vektla det jeg kaller en dydsetisk eller pliktetisk tilnærming fikk også betydning for hvordan de vurderte de autonome systemenes påvirkning på militærmakten og hvordan man vektlegger juss eller etikk i disiplineringen av militærmakten.