| dc.description.abstract | Hensikten med denne studien har vært å undersøke hvilke modeller for kommando og kontroll (K2) av norske spesialstyrker som er realiserbare, og er en komparativ analyse av tre ulike modeller for operativ ledelse av norske spesialstyrker. Dette for å undersøke hvilke likheter og forskjeller de ulike modellene representerer. Ambisjonsnivået har vært å redegjøre for et område der det i begrenset grad er gjort studier, i håp om å frembringe ny kunnskap.
Oppgaven baserer seg på åpne, skriftlige kilder, samt intervju og er operasjonalisert i tre hoveddeler: den første hoveddelen er et teorikapittel som redegjør for spesialstyrker og K2 basert på doktriner og teori. Den andre hoveddelen består av tre kapitler, og er en drøfting av tre modeller for K2 av norske spesialstyrker. Den tredje hoveddelen er en komparativ analyse av de tre modellene.
Fra den komparative analysen er det utledet noen overordnede slutninger. For det første er det forskjeller mellom modellene, samtidig som alle tre modellene er realiserbare til ulik kostnad. For det andre viser studien at best utnyttelse av spesialstyrkestrukturen oppnås gjennom å effektivisere det taktiske miljøet. For det tredje kan det være grunnlag for å hevde at Norges syn på spesialstyrker, og hva de kan benyttes til, kan ha en betydning for hvordan de kan organiseres. Til slutt viser analysen at det norske spesialstyrkemiljøet på grunn av sin relativt beskjedne størrelse og ressurstilgang, må være forberedt på å inngå noen kompromiss i K2- arkitekturen sett opp mot løsninger eksempelvis større nasjoner benytter seg av.
Med utgangspunkt i de identifiserte forskjellene mellom modellene, vil denne studien kunne slutte seg til Milan Vego som er av den oppfatning at sentralisert styring og desentralisert utførelse kan være en hensiktsmessig måte å organisere K2 på. En slik modell utnytter fullt ut fleksibiliteten på taktisk nivå til å etablere en taktisk kommando, samt at den gir Forsvarets spesialstyrker stab arbeidsro til å fokusere på sine strategiske oppgaver og oppsettingsansvaret for en spesialstyrkekomponent til NATO. En slik modell kan også i mindre grad bli påvirket av eventuelle fremtidige omorganiseringer i Forsvaret. Studien vil også vise hvilke positive effekter andre K2-modeller ville kunne gi det norske spesialstyrkemiljøet som et innspill i den pågående debatten om fremtidig organisering av norske spesialstyrker. | nb_NO |
