| dc.description.abstract | Under NATO-toppmøtet i 2010 gikk en samlet allianse inn for å utvide alliansens missilforsvar med målsetning om å beskytte de europeiske NATO-medlemmene, deres befolkning og militære styrker. Prioriteringen ble reflektert i NATOs Strategic Concept som en av alliansens kjerneoppgaver for kollektivt forsvar, og etableringen av både teater og territorielt missilforsvar baseres på frivillige bidrag fra medlemslandene. Norge har tradisjonelt vektlagt alliansens kjerneoppgaver, og den kollektive forsvarsforpliktelsen har stått sterkt. Et norsk bidrag til NATOs missilforsvar kan i den sammenheng virke sannsynlig. Gjennom en kvalitativ tilnærming retter oppgaven et kritisk blikk på trusselvurderingen som lå til grunn for utvidelsen av alliansens missilforsvar. Funnene viser at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved missilforsvarets prioritering og plass i NATOs Strategic Concept. En analyse av Norges missilforsvarskapasiteter avdekker manglende evne til å beskytte både sivile og militære mål mot ballistiske missiler, og det foreligger ikke noen konkrete planer om innfasing av en slik kapabilitet. Dette til tross for at norske myndigheter anser ballistiske missiler å være en av mest alvorlig truslene landet står overfor i tiden fremover. I lys av en videreføring av norsk sikkerhetspolitikk, som tar utgangspunkt i et ønske om å opprettholde en balansegang mellom NATO og Russland, kan et norsk styrkebidrag vise seg å være en utfordring. På den ene siden står NATO som frykter konsekvensene av spredningen av missilteknologi, og av den grunn har vedtatt å etablere et missilforsvar mot ballistiske missiler. På den andre siden står Russland som frykter at alliansens missilforsvar på sikt vil være i stand til å nøytralisere russiske strategiske ballistiske missiler. I den sammenheng viser analysen at Norge må forholde seg til en rekke faktorer som gjør en slik balansegang vanskelig. Mulighetsrommet består av styrkebidrag som er i tråd med en videreføring av norsk sikkerhetspolitikk, hvor en fellesnevner er prioriteringen av deployerbare styrker, fordi dette gir Norge et fleksibelt verktøy. Det gjør neppe noen nevneverdig forskjell om valget faller på et bakkebasert eller maritimt bidrag, men valget mellom en satsing på teater eller territorielt missilforsvar er mer komplisert. | nb_NO |
