dc.description.abstract | Denne studien handler om bruken av russiske sjøfolk i den norske nærskips- og shortseaflåten, som seiler på kysten av Norge. Grunnlaget for denne studien er to rederiene Wilson og Misje. I snitt har over 90 prosent av sjømennene ved disse to rederiene russisk statsborgerskap. Det russiske hegemoniet i den norske nærskipsflåten er det lite kjennskap til. Allikevel er det i media blitt trukket frem at et stort antall russiske sjøkapteiner tar Kystverkets farledsbevis. Dette gir innehaveren dispensasjon til å føre fartøyer med lengder på mellom 70 og 100 meter uten bruk av los. Gjennom media er det blitt skap et inntrykk av at det ikke er kontroll på russere med farledsbevis. Det er feil. Kystverket har god kontroll på disse personene og fartøyene. Men samtidig har Kystverket ikke noen kontroll på fartøyer som er 69 meter og kortere hverken med eller uten russere, fordi dette ligger utenfor direktoratets mandat. Som følge av den store utbredelsen av russisk maritim arbeidskraft i nærskipsflåten, kan disse potensielt utgjøre en sikkerhetsrisiko i en eventuell sikkerhetspolitiske konflikt mellom Norge og Russland.
Norsk forvaltning er organisert etter sektorprinsippet. Regjeringer har gjennom sedvane valgt sektorprinsippet for ledelse av norsk sentral forvaltning. Valgte system gir mange fordeler, men også noen ulemper. Vårt innretting for styring i statlige organer er ikke godt egnet til å håndtere det sektorovergripende problem som russisk maritim arbeidskraft utgjør. Gjennom de siste 30-årene har det vært gjennomført en rekke statlige moderniseringsreformer med hensikt å redusere byråkrati, og øke effektivitet. Som et resultat av dette er staten blitt mer effektiv, men også mer fragmentert.
Gjennom studien belyser jeg hvordan utvalgte statlige departementer, etater og direktorater fremstår som usynkroniserte. Videre ser jeg på hvordan fragmentering påvirker tverrsektoriell løsning av, det alvorlige problemet russiske sjømenn utgjør.
Kjernen i denne studien er at ingen av de drøftede sektorene, eller aktørene får utnyttet sitt fulle potensiale, hverken hver for seg, eller sammen som nasjonalt system. | en_US |