UAV i Sjøforsvaret. Begrensinger og muligheter for bedre situasjonsforståelse og innhenting av måldata.

Abstract

Studiens bakgrunn er stortingsproposisjon 1S 2018-2019 som sier at Kystjegerkommandoen på sikt skal utvikle evne til langtrekkende informasjonsinnhenting ved bruk av ubemannede og autonome systemer. Med dette menes blant annet taktiske UAV systemer som skal brukes som støtte til billedbygging, overvåking, innhenting av måldata og etterretning. Hypotesene var at dagens systemer i stor grad er tilpasset asymmetriske konflikter hvor de som anvender systemene er teknologisk overlegne og har luftromskontroll. I høyintensive konflikter med jevnbyrdige, eller teknologisk overlegne motstandere vil derimot dagens systemer ha en begrenset nytteverdi på grunn av økt trussel og systemenes sårbarhet. Oppgaven er en kombinasjon av dokumentstudier og scenariostudie. Hensikten var å se på hvilke begrensinger og muligheter eksisterende UAV systemer har til evnene beskrevet av Stortinget i fred, krise og krig. Dokumentstudiene identifiserte at litteraturen ikke er samstemt i hvorvidt de eksisterende systemene har en rolle i en høyintensitetskonflikt. Tre retninger peker seg ut for å gjøre systemene relevante for morgendagens konflikter. Den første er utvikling innenfor stealth, fart og manøvreringsegenskaper. Flere hevder i tillegg at mer autonomi er nødvendig for å redusere sårbarheten til navigasjons, - og kommunikasjonsløsningene. Den andre retningen peker på teknologisk utvikling innenfor sensorsystemene. Dette vil bidra til at systemene kan løse oppdraget fra utsiden av trussel-området. Den tredje retningen hevder svermteknologi gjennom «metting» av forsvarssystemene er løsningen. På den andre siden har Aserbajdsjan og spesielt Tyrkia demonstrert nytten av UAV systemer i høyintensitetskonflikter. Sistnevnte har tatt ut russiskprodusert luftvern både i Syria og Libya. Dette tyder på at UAV teknologien som var «utdatert» og kun tilpasset asymmetriske konflikter i 2014 har hatt en betydelig utvikling. I scenariostudien benyttes en studie fra Joint Air Competence Centre(JAPCC) som bakgrunn. I denne delen av oppgaven sees det på om truslene og sårbarhetene identifisert i studien fra JAPCC er relevante for taktiske UAV systemer, i en konflikt mellom Norge og Russland. Her identifiserte scenariostudien at truslene stort sett er de samme, men noen forskjeller vil det være. Konklusjonen er at tilførsel av taktiske UAV systemer vil gi en betydelig økning i Sjøforsvarets evne til å drive overvåking og etterretning i fredstid og krise. I løpet av de siste 6-7 årene har vi sett en teknologisk utvikling som er i ferd med å øke robustheten og senke sårbarhetene til systemene. Trusselbildet er likevel så sammensatt at det bør planlegges med tap at systemer i rollen som innhenter. Dette betyr at et lite antall systemer sannsynligvis ikke er tilstrekkelig i rollen som innhenter av måldata.