| dc.description.abstract | De strategiske ubåtene (SSBN) regnes som de minst sårbare kapasitetene i den kjernefysiske triaden og hele den russiske Nordflåtens eksistensgrunnlag baserer seg på å sikre SSBNenes overlevelsesevne. Fra den kalde krigen til i dag har ubåtoperasjoner og antiubåtoperasjoner vært kjennetegnet av et teknologikappløp mellom evne til å redusere- og evne til å detektere ubåtsignaturer. Teknologien var da også hovedsakelig utviklet for spesifikke militære formål. I dag er behovet for å forstå og utnytte havdomenet knyttet til en lang rekke aktører blant annet innenfor klimaforskning og kommersielle virksomheter. Dette behovet vil fremover resultere i ny teknologi som sannsynligvis vil kunne utnyttes også militært. Ubemannede undervannsfarkoster er bare ett eksempel på dette.
Denne studien redegjør for et utvalg teknologiske utviklingstrender, basert på forskning gjennomført i NATO og i Norge, som de neste tiårene kan ventes å oppnå et tilstrekkelig modenhetsnivå og egne seg for bruk i fremtidens antiubåtoperasjoner. Den drøfter deretter hvor egnet fremtidig teknologi potensielt kan være for ubåt- og antiubåtoperasjoner og SSBNers sårbarhet. Diskusjonene baseres hovedsakelig på forskningsprosjekter innenfor den såkalte «transparente hav-diskursen», som siden tidlig 70-tallet har drøftet hvorvidt teknologi vil gjøre havene gjennomsiktig. Studien belyser også enkeltstående forskning på spesifikke teknologier for bruk i både ubåt- og antiubåtoperasjoner. Med en tidshorisont på 40 år og en teknologiutvikling som drives av en rekke aktører, vurderes det i denne studien at teknologiene vil gi en større fordel for vestlige antiubåtstyrker enn det gir for russiske SSBNer. Dette vil i så fall påvirke Nordflåtens evne til å sikre de strategiske ubåtene, inkludert de nye kapasitetene som er under innfasing og som trolig vil være i tjeneste frem til 2060-tallet. Støttet av avskrekkings- og sjømaktsteori, undersøker oppgaven mulige tiltak Nordflåten fremover kan måtte iverksette for å sikre russisk evne til kjernefysisk gjengjeldelse i møte med en motparts økte evne til å drive antiubåtoperasjoner og overvåkning i havdomenet. Beskrivelser av mulige tiltak som presenteres i studien vil kunne bidra til å identifisere endrede konsepter og satsingsområder for den russiske Nordflåten, noe som vil være relevant for Norge som Russlands naboland og som NATOs øyne og ører i nord. Den fremtidige teknologiens potensielle implikasjoner for Nordflåten vil trolig medføre at Nordflåten vil øke satsingen på antiubåtoperasjoner, elektronisk krigføring samt utnyttelse og bruk av teknologi på andre måter enn NATO, i den hensikt å sikre evnen til kjernefysisk avskrekking. SSBNenes patruljeområder kan muligens snevres inn slik at de vil dekkes av defensive kapasiteter i nærhet til baseområdene på Kolahalvøya. Dette kan støttes av russiske stillegående multirolleubåter i fremskutte operasjoner for å binde NATO-ressurser i avstand til Barentshavet, samt oppnå tilsvarende effekter ved i større grad å benytte kapasiteter fra Østersjøflåten, også utenfor Østersjøen. Dette vil sannsynligvis resultere i større russisk aktivitet langs hele Norskekysten og samtidig sette større krav til Forsvarets evne til å overvåke denne aktiviteten. | en_US |
