| dc.description.abstract | FNs fredsoperasjoner finner sted i stadig mer komplekse og risikofylte operasjonsmiljøer, der militærmakt i økende grad spiller en sentral rolle for å stabilisere konfliktene og for å beskytte sivile fra voldelige væpnede grupper. Samtidig er enhver bruk av makt kontroversiell, ikke minst fordi et av grunnprinsippene for fredsbevaring er ikke-bruk av makt, og FN-styrker tyr sjelden til makt for å beskytte. Vi vet fortsatt lite om hva som leder til gode utfall når FN-styrker bruker makt for å beskytte fra vold. Hva forklarer suksessene? Og hvorfor går det likevel ofte galt?
For å bidra med ny kunnskap om hvilke militære tiltak som kan være effektive mot forskjellige typer trusler undersøker jeg militære beskyttelsesoperasjoner i den Demokratiske Republikken Kongo (DR Kongo) i perioden 2013-2020. Helt spesifikt forsøker jeg å finne svar på spørsmålet: Hva forklarer variasjonen i utfallene av operasjoner gjennomført av FNs Force Intervention Brigade (FIB) og Forces Armées de la République Démocratique du Congo (FARDC) mot de væpnede gruppene M23 og Allied Democratic Forces (ADF) i DR Kongo i perioden fra og med 2013 til og med 2020?
Studien hviler på en kvalitativ sammenlignende tilfellestudie av militære beskyttelsesoperasjoner gjennomført av de samme aktørene (FIB/FARDC) mot to forskjellige overgripere: M23 og ADF. Jeg bruker en trusselbasert tilnærming til beskyttelse av sivile fra vold som teoretisk rammeverk for analysen. Teorien bidrar med to sentrale innsikter. For det første må man forstå hvorfor og hvordan overgripere angriper sivile. For det andre må militærmakten – basert på denne trusselforståelsen – matche overgriperes evne og vilje til å angripe sivile.
Jeg finner at M23 og ADF utgjorde to signifikant ulike trusler mot sivilbefolkningen. I møte med disse truslene lykkes FN-styrkene, i stort og i tett samarbeid med lokale styrker, å matche overgriperne. Allikevel varierte utfallene mye. Operasjonene mot M23 var særdeles effektive, mens operasjonene mot ADF kan sies å ha ledet til økt voldsbruk mot sivile. Analysen viser at det å matche overgriperen er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for å nå vellykkede utfall.
Selv om matching er nødvendig for å forklare vellykkede utfall, er det altså ikke tilstrekkelig. Forståelsen for variasjon i trusselen er dermed helt essensielt for å kunne skreddersy operasjoner som påvirker evne og vilje til å angripe sivile. Det virker derfor logisk at videre forskning bør rettes inn mot hvordan man skal kunne oppnå denne dypere forståelse av trusselaktøren. En forståelse som er helt avgjørende for at fredsstyrker i fremtiden skal kunne ta de riktige avgjørelsene vedrørende maktbruk for å beskytte sivile mot vold. | en_US |
