NATOs Comprehensive Approach: Kontinuitet eller endring? En studie av NATOs CA etter ISAF
Abstract
ISAF-operasjonen i Afghanistan ble den største driveren for NATOs tilnærming til a Comprehensive Approach to Operations(CA). NATOs CA ble solid forankret som en strategisk oppgave for alliansen, og ble etter hvert lagt til grunn for alle NATOs operasjoner, uavhengig av type operasjon eller hvor i konfliktspekteret operasjonen befant seg. Denne studien beskriver og forklarer utviklingen av NATOs CA etter ISAF-operasjonens slutt, og stiller derfor spørsmålet i hvilken grad kjennetegnes utviklingen av NATOs CA etter 2014 av kontinuitet eller endring?
Studien innledes med et analytisk rammeverk hvor opphavet for CA som en trend blant store internasjonale aktører og etter hvert NATOs tilnærming til konseptet kort gjøres rede for. Studien drøfter deretter hvordan NATOs CA har utviklet seg etter ISAF, og viser på den ene siden at NATO i tråd med videreføringen av Comprehensive Approach Action Plan har styrket sitt samarbeid med eksterne aktører, og i særlig grad EU. På den andre siden viser den at bruk av militærmakt som virkemiddel for å forsvare det euroatlantiske området og avskrekke en motstander fra ytterligere militær aggresjon virker å trumfe NATOs CA.
Den rasjonelle analysen av hva som forklarer denne utviklingen med kontinuitet og endring avdekker at NATO oppfatter konseptet som mindre relevant i møte med en ny strategisk virkelighet. At konseptet også mangler en praksisarena slik ISAF representerte taler også for en nedskalering av konseptet. Behovet for å samarbeide med eksterne aktører, og i særlig grad EU, er fortsatt høyst relevant for NATO. I tillegg kan ikke kjerneoppgaven global krisehåndtering forlates helt. Det virker derfor å være rasjonelt av NATO å videreføre en nedskalert versjon av konseptet. Samtidig er det flere forhold ved NATOs CA som den rasjonelle forklaringen helt klarer å svare på, og som åpner opp for andre forklaringsmodeller.
Analysen i perspektiv av organisasjonsprosess viser at utviklingen kan forklares av at NATOs sub-struktur er i fravær av dekkende politiske retningslinjer har falt ned på sine mer standardiserte, byråkratiske rutiner, og at NATOs CA derfor blir gjenstand for forskjellig oppfatning innad i NATO. Analysen i perspektiv av byråkratipolitkk viser at konseptet har vedvarende motsetninger og at forskjellige deler av NATO har omfavnet CA i ulik grad. NATOs CA faller dermed mellom flere stoler i et politisk forhandlingsspill.
Studien argumenterer for at NATOs CA etter 2014 på enkelte områder har hatt kontinuitet, men at utviklingen på andre områder helt klart bryter med hvordan NATOs CA fremstod under ISAF-perioden. NATOs CA etter 2014 kjennetegnes av en nedskalert videreføring.