Outsourcing av utdanning i Forsvarets Høgskole. En komparativ analyse av logistikk og teknisk utdannelse på Sjøkrigsskolen, sett i lys av fakto rene i FFI sitt rammeverk for vurdering av outsourcingskandidater
Abstract
URE er kort for utdanningsreformen og denne legger stor vekt på effektiviseringsgevins ter blant annet gjennom outsourcing av studiepoeng til sivile høgskoler og universitet. I dette studiet tar vi for oss denne utsettingsprosessen til Forsvarets høgskole (FHS) og ser den oppimot faktorer fra FFI-rapporten (2011) «Outsourcing i Forsvaret – et rammeverk for vurdering av kandidater».
Oppgaven er en kvalitativ komparativ studie av outsourcing av utdanning i anledning utdanningsreformen 2018. Vi har valgt å se på 2 seksjoner ved Sjøkrigsskolen (SKSK): seksjon for militær logistikk og ressursstyring (logseksjonen), og seksjon for sjømilitær teknologi (tekseksjonen).
Metode for innhenting av rådata er semistrukturerte personintervju, der vi intervjuet 7 objekter fordelt på 2 seksjoner. Intervjuene ble kategorisert og analysert ved bruk av her meneutisk metode.
Analysen tar for seg prosessen, markedskonkurransen, bruk av rammeverk og transaksjonskostnader knyttet til outsourcingen i anledning URE 2018.
Gjennom prosessen var det log- og tekseksjonen, samt andre seksjoner i FHS som skulle outsource utdanning, samlet i en arbeidsgruppe. Her ble det bestemt at seksjonene skulle utlyse utdanning hver for seg. Det var hjemlet i mandatet at det minimum skulle outsources 60 studiepoeng, noe majoriteten av intervjuobjektene anså som en fundamental feil i prosessen. Logseksjonen ba tilbyderne komme med en fagpakke på 60 studiepoeng for en grunnleggende logistikkutdanning, som endte med en digital løsning fra Høgskolen i Molde (HiMolde). Tekseksjonen utlyste en mer detaljert emneplan og krevde oppmøte basert undervisning. Det endte med kontrakt med Høgskulen på Vestlandet (HVL) hvor foreleserne underviser på SKSK.
Majoriteten av intervjuobjektene mente markedskonkurransen var snever, men tilstrekkelig. Begge seksjonene endte i praksis opp med 2 seriøse tilbydere hver, som er minimumskravet til et fungerende marked.