Prioriteringer som følger av gold-plating i Sjøforsvaret. Kan prioriteringer av høyteknologiske kapasiteter gi redusert operativ gevinst basert på Sjøforsvarets roller i krig
Abstract
Utfordringene det tas stilling til i oppgaven er tilknyttet minkende antallet fartøyer i Sjøforsvaret. Vi har den siste tiden observert en trend hvor kvalitet ser ut til å overgå kvantitet, dette på bakgrunn av de enorme kostnadene for høyteknologisk forsvarsmateriell. Som et resultat av tunge investeringer i kompleks teknologi, ser en eksempelvis at den nye ubåt-klassen vil bestå av bare fire skrog. Dette var også tilfelle med Fridtjof Nansen-klassen hvor det var planlagt med seks skrog, men redusert til fem for å overholde økonomiske rammer. Med dagens planlegging av ny overflatestruktur, er disse utfordringene svært relevante og vi ønsker dermed å undersøke når prioriteringen av høyteknologiske løsninger som går på bekostning av kvantiteten, resulterer i redusert operativ gevinst. Oppgaven baserer seg på Nansen-klassen og avgrenses til denne plattformens systemer og kapasiteter. I oppgavens første del har vi samlet inn data i form av litteratur. Innsamlet data er blitt analysert og vurdert for å gi et reelt bilde av hva som blir lagt til grunn for valg av nytt forsvarsmateriell. Ved å analysere Sjøforsvarets roller og oppgaver i hele konfliktspekteret, har vi kunnet si noe om hvilke kapasiteter om bord Nansen-klassen som er mest sentrale for å løse disse. Videre ser oppgaven på hvilke områder som er mest hensiktsmessig å redusere kostnadene, samt hvilke konsekvenser slike endringer kan ha. Funnene våre viser at kjernen til nasjonalt sjøforsvar bygger på maritime operasjoner i kystnære farvann og hindring av maritim maktprojeksjon mot Norge. Ved drøfting kommer vi frem til at kritiske områder er anti-ubåt kapasiteter og evnen til å utnytte vårt strategiske hjerteland, kysten, og de operasjonelle fordeler dette gir. Et potensiale for nedprioritering ligger i egenbeskyttelse og havgående egenskaper. Med dagens teknologiske utvikling får våpen og sensorer stadig lengre rekkevidde og økt presisjon, noe som ikke favoriserer havgående plattformer. Dersom operasjonsområdet flyttes nærmere kysten vil behovet for egenbeskyttelse bli mindre, og kostnadene kan reduseres betydelig. Kanskje vil gode nok løsninger her, men samtidig prioriteringer av effektive kill-chains gi tilstrekkelig effekt i andre enden når dette trengs. Fortsatt prioritering av kostbare kapasiteter og plattformer kan føre til en lite formålstjenlig styrkestruktur. I tillegg vil et overdrevent teknologisk fokus gå på bekostning av nasjonale strategiske og operasjonelle hensyn.