Sivil-militær samordning: Forsvarets støtte til politiet - alltid beredt?
Abstract
Norges evne til å drive nasjonal krisehåndtering ble satt på prøve da terroren rammet Norge 22. juli 2011. Terrorens sektorovergripende natur, og implikasjonene dette har for hvordan Norge skal håndtere slike utfordringer er bakgrunnen for denne studien. Hensikten har vært å undersøke hvordan Forsvaret forbereder seg på samvirket med politiet i kriser som ledes av Justis- og beredskapsdepartementet. Dette for å undersøke hvilke utfordringer som følges av forberedelser innenfor sivil-militært samarbeid der samvirke og rolleavklaring kan være vanskelig.
Kildegrunnlag har vært graderte øvingsevalueringer og intervjuer av personer i nøkkelposisjoner. Ambisjonsnivået har vært å redegjøre for et område der det er gjort lite forskning, i håp om å frembringe ny kunnskap. For å få en helhetlig analyse av Forsvarets forberedelser til støtte for politiet har oppgaven undersøkt tre avdelinger: Forsvarets operative hovedkvarter, Forsvarets spesialkommando og Brigade Nord. Avdelingenes forberedelser er undersøkt gjennom tre utledede forskningsspørsmål fra det «nye» samvirkeprinsippet fra 2012 innenfor perspektivene planverket, øving og kommunikasjonsevne.
Basert på analysen av funnene er det utledet noen allmenne slutninger. For det første virker tildelte oppdrag å gjenspeile forberedelsene for å kunne støtte politiet i de undersøkte avdelingene. For det andre virker det å være en stor grad av kontinuitet i oppgaver hos de undersøkte avdelingene. For det tredje kan det være grunnlag for å hevde at planverk og øvelser har hatt en kvalitetsmessig forbedring etter 22/7. Til slutt viser analysen at forskjellen i organisasjonskultur kan være en potensiell svakhet for reaksjonsevnen i den første tidskritiske fasen av en krise.
Basert på denne studien kan det hevdes at Forsvaret forbereder seg godt til å støtte politiet i de avdelingene som har håndhevelsesbistand i sin oppdragsportefølje. Avdelinger som ikke er tiltenkt konkrete oppdrag innenfor håndhevelsesbistand virker på den annen side å drive få målrettede forberedelser for å støtte politiet. De politiske styringssignalene følges dermed opp fordi avdelingene fokuserer på sine kjerneoppgaver, og ikke bruker ressurs på andre oppgaver. Imidlertid kan det hevdes at økt fokus mot krisehåndtering generelt i samfunnet, og tiltak slik som for eksempel utviklingen av nasjonalt beredskapsplanverk, fellesoperative øvelser og støtte til alminnelig bistand, kan ha en indirekte effekt på Forsvarets evne til å støtte politiet.