| dc.description.abstract | Gjennom den kalde krigen opererte den sjømilitære delen av Sovjetunionens kjernefysiske avskrekkingstyrker, de strategiske missilubåtene, i stor grad ut fra Kola-halvøya i det nordvestlige Russland. Det såkalte bastionforsvaret skulle beskytte ubåtene gjennom et lagvis forsvar, ved å ha sjøkontroll i ubåtenes nordlige operasjonsområder, og gjennom nektelsesoperasjoner i Norskehavet og Nord-Atlanteren. Etter slutten på den kalde krigen ble både russiske og vestlige marinestyrker redusert, men selv med et lavere antall fartøy var de strategiske missilubåtene en nøkkelkapabilitet i Russlands andreslagsevne.
Denne oppgaven analyserer dagens russiske ambisjoner for å gjennomføre sjøkontroll- og sjønektelsesoperasjoner i nordområdene og Nord-Atlanteren, og identifiserer konsekvenser for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Temaet har blitt forsket på gjennom først å etablere et teoretisk rammeverk basert på vestlig sjømaktsteori som grunnlag for videre analyser. Russisk kapabilitetsutvikling og endrede operasjonsmønstre i nordområdene har så blitt analysert for å forstå russiske ambisjoner. Med bakgrunn i viktigheten av allierte forsterkningsstyrker i norsk forsvarsplanlegging, undersøker oppgaven nylige allierte aktiviteter, utviklingstrekk og planer. Avslutningsvis identifiseres og undersøkes implikasjoner for Norge som følger av denne allierte utviklingen.
Fra Vladimir Putin kom til makten i 2000 og frem til i dag har den russiske marinens ubåter og overflatefartøy vært gjenstand for modernisering. Kombinert med økt operasjonstempo i Norges nærområder, viser Russland troverdige ambisjoner om å kunne sette bastionforsvaret. Dette selv om takten i marinemoderniseringen er lavere enn planlagt. Oppgaven viser blant annet hvordan NATO og USA har reetablert kommandostrukturer som skal kunne møte mulig russisk aggresjon i Nord-Atlanteren og det europeiske Arktis. Det pekes på at selv om det allierte fokuset på nordområdene og Russland har økt, er antallet styrker tilgjengelig til å møte en eventuell sjøkontroll- eller sjønektelsesoperasjon begrenset. Dette på tross av at allierte styrker på papiret er betydelig sterkere enn sitt russiske motstykke. Oppgaven viser derfor at Norge er avhengig av å ta et betydelig ansvar for å kunne avskrekke eventuell russisk aggresjon som truer norske interesser i nordområdene. Allierte styrker er muligens ikke tilgjengelige, i den grad norske forsvarsplanleggere og politikere tar høyde for. | en_US |
| dc.description.abstract | During the Cold War, the sea-based component of the Soviet nuclear deterrent, the strategic submarines, was to a large extent operating out of the Kola Peninsula in North Western Russia. The so-called bastion defence sought to protect the submarines behind a layered defence, by maintaining sea control in the submarines’ northern area of operations, and by conducting sea denial operations in the Norwegian Sea and the North Atlantic. After the end of the Cold War both Russian and Western navies were reduced in numbers, but even though the number of hulls were declining, the operation of strategic submarines remained an integral part of maintaining Russia’s second strike capability.
This thesis examines the current Russian ambitions to exercise sea control and sea denial operations in the High North and the North Atlantic, and identifies consequences for the Norwegian defence and security policy. The subject is investigated through establishing a theoretical framework based on Western sea power theory as the foundation for further analysis. Subsequently, it analyses the Russian capability development and changes in the operational pattern in the High North in order to understand current Russian ambitions. Given the critical role of allied reinforcement in Norwegian defence planning, the thesis studies the recent actions, development and plans by Norway’s allies and, finally, identifies and examines implications the development has for Norway.
From the time Vladimir Putin came to power in 2000 and continuing through this day, the Russian Navy has seen modernization of both submarines and surface vessels. Combined with an increased Russian operational pace in Norway’s near abroad, Russian ambitions to maintain the bastion defence seems plausible, even though modernization efforts are facing delays. The thesis also shows how NATO and the United States have re-established command structures to meet a possible Russian aggression in the North Atlantic and the European Arctic. Even though the allied focus on the High North and Russia has increased, the forces available to counter any Russian sea control or sea denial operations might prove to be limited. This despite that the allied forces on paper are considerably stronger than their Russian counterpart. Hence, the thesis demonstrates that Norway may need to step up and take a significant share of the responsibility to be able to deter a Russian aggression that threaten Norwegian interests in the High North. The allied forces might not be available, at least not to the extent Norwegian defence planners and politicians assume. | en_US |
