Ballistisk missilforsvar - Prioritert av NATO, nedprioritert av Norge?

Abstract

Problemstillingen i denne oppgaven er todelt: «Hvordan har NATOs BMD-politikk utviklet seg i perioden 2000-2020, og hva har begrunnet denne politikken?», og «Hvilke hensyn har preget norsk stillingtaken til NATOs BMD i perioden og hva forklarer Norges beslutning fra 2019 om ikke å bidra materielt til NATOs felles kapasitet mot langtrekkende ballistiske missiler?» I tillegg vil mulige norske bidrag til NATO BMD i fremtiden bli kommentert.

Sikkerhetssituasjonen i Europa har blitt mer spent de senere årene. Fra et russisk perspektiv, har NATO sitt ballistiske missilforsvar bidratt til den økende spenningen. Russland hevder at det amerikanske systemet i Europa hindrer egen evne til å slå tilbake om nødvendig, og derfor skaper instabilitet i Europa, samt at det fremmer et nytt våpenkappløp. På motsatt side anser NATO BMD som et helt avgjørende oppdrag som vil bli videreutviklet til å beskytte NATOs europeiske befolkning, territorium og styrker. I 2019 bestemte Norge at de ikke skulle bidra til NATOs øvre lags missilforsvar. NATO BMD er ment til å kontre missiler med medium rekkevidde (MRBM, 500-3000 km). Norge vil se på muligheten for å anskaffe systemer mot missiler med kort rekkevidde (SRBM). Fra et NATO-perspektiv, kan Norge da bidra med BMD i et punkt- og/eller områdeforsvar mot en trussel med kort rekkevidde. Dersom man ser på den landbaserte mulige trusselen fra missiler med kort rekkevidde mot Norge, er det bare en liten del av den nordøstre delen av landet som er innenfor rekkevidde. I så måte vil ikke ballistiske missilforsvarssystemer mot missiler med kort rekkevidde ha ønsket effekt i resten av landet.

NATO sin BMD-politikk har utviklet seg i tråd med trusselen. Det har vært bred enighet om behovet, og Iran og Nord-Korea har blitt sett som den største utfordringen. Selv om Norge blir sett på som et land som «punch above its weight» av tunge allierte i NATO, påpekes det allikevel at det er utfordringer som Norge ikke har gitt nok oppmerksomhet, som for eksempel BMD. Hovedårsaken kan sies å være at det ikke er ønskelig å øke spenningsnivået i forhold til Russland. Ved siden av avskrekking, er beroligelse høyt prioritert. Rent økonomisk- og personellmessig, har Norge heller ikke mulighet til å delta med kapasiteter innenfor øvre lag. Hvis man tar med i beregningen at det finnes aktører, og potensielle motstandere, med svært kapable kapasiteter relatert til ballistiske missiler, vil denne trusselen ha stor påvirkning på fremtidig forsvarsplanlegging og kapasitetsutvikling. Dette vil være gjeldende for både Norge og NATO. Nye ballistiske missiler med høyere hastighet og bedret manøvreringsevne vil utfordre stabilitet og maktbalansen i årene som kommer.

The issues to be addressed in this paper are, “In what way, and why, has NATOs BMD policy developed in the timeframe 2000-2020?”, and “What has characterized Norway’s positioning with regards to NATO BMD in that timeframe, and what explains the decision of not taking part with actual capabilities to a common NATO capacity towards long-range BMs in 2019?” In addition, a future possible contribution to NATO BMD will be commented. From a Russian perspective, NATO Ballistic Missile Defense has contributed to the growing tension. Russia claims that US-deployed systems decrease Russian capability to strike back if necessary, thus creating instability in Europe and promoting a new weapons race. On the other hand, NATO considers BMD as a critical mission which should be further developed to protect NATO’s European population, territory, and forces.

In 2019, Norway decided not to contribute to NATO upper-layer BMD. NATO BMD is meant to counter a medium-range threat (500-3000 kilometer range), Norway will consider a capability to counter short-range ballistic missiles (SRBM). From a NATO perspective, Norway would then be able to contribute with BMD in a point-defense or area-defense role against a short-range threat. However, looking at the short-range, land-based ballistic missile threat to Norway, there is only a small part of the northeast portion of the country that is within range of short-range ballistic missiles. Therefore, BMD systems capable of countering a short-range threat will not have any use except in northeastern Norway.

NATOs BMD-development has evolved in accordance with the growing threat. It has been consensus regarding the need for BMD, and Iran and North-Korea have been seen as the biggest challenge. Norway has no possibility to participate with capacities when it comes to upper layer due to cost. However, the main reason for not doing this, points in the direction of not wanting to provoke Russia. Next to deterrence, reassurance has a very high priority.

Norway is seen by key NATO Allies as being able to “punch above its weight.” However, there are security and defense issues that Norway has not adequately addressed, such as BMD. Taking into consideration that there are actors and potential adversaries with highly capable ballistic missile capabilities, the ballistic missile threat will have considerable influence on future defense planning and capability development, for both Norway and NATO. Emerging ballistic missile threats with greater speed and maneuverability will challenge stability and the balance of power in the years to come.