Kapasitetsbygging i justis- og sikkerhetssektoren og Forsvaret. ”Likheter og ulikheter mellom norsk og amerikansk praksis”.

Abstract

Oppgaven besvarer problemstillingen “I lys av utvalgte imperativer for SFA fra amerikansk doktrine, hva er likheter og ulikheter mellom norsk og amerikansk praksis for kapasitetsbygging?”. Bakgrunnen for oppgaven er at Norge har de siste 20 år drevet kapasitetsbygging med begrenset doktrinell forankring og temaet er relativt lite behandlet I Norge. Oppgaven sammenligner hovedsaklig norsk empiri fra Afghanistan men også Balkan og Georgia med amerikansk praksis i lys av utvalgte imperativer for Security Force Assistance (SFA). Norsk empiri sammenlignes med amerikansk empiri for å finne likheter og uliketer. Empirien er hentet fra taktisk såvel som høyeste byråkratiske nivå og inkluderer både SFA og Security Sector Reform (SSR). Kapasitetsbygging er komplekst og funnene viser at det er flere delvise likhetstrekk til tross for stor forskjell i størrelse og ambisjoner mellom Norge og USA. Det er også flere ulikheter, men norsk praksis har vist gode resultater. Norge som liten nasjon har erhvervet nyttig erfaring og kan vise til flere eksempel på vellykket innsats innen kapasitetsbygging. En klar strategi, kombinert med helhetlig tilnærming og god samordning er suksessfaktorer for vellykket innsats. Et militært fagmiljø er nødvendig for å kunne gi faglige innspill i vurderinger der det er aktuelt å la militær innsats være en del av kapasitetsbygging.

This thesis answers the question ”Based on chosen imperatives from american SFA doctrine, which differences and similarities are there between Norwegian and American practise? The background of it is Norway´s participation in partner building activities with limited doctrinal basis. The thesis compares mainly Norwegian empiricism from Afghanistan, but also the Balkans and Georgia to American practise framed by established doctrinal imperatives for Security Force Assistance (SFA) It offers a glimpse into where they deviate from the doctrinal path. The discussion is centered on similarities and differences in order to find which areas we have similarities and which areas we are different. Building Partner Capacity (BPC) is complex and the findings show several partsimilarities in spite of the difference in size and ambition between Norway and USA. There are also differences, but norwegian practise has yielded good results. They show that Norway as a small state has aquired useful experience and could acclaim several successful efforts within BPC. A clear strategy combined with a holistic or “whole-ofgovernment” – approach and unity of effort are keys to success in the effort. A BPC subject matter expert group would enhance future planning and considerations around BPC initiatives and programmes.