Utviklingen av det norske kriseberedskapssystemet - i lys av Sårbarhetsutvalgets anbefalinger.

Abstract

Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 skapte en ny sikkerhetspolitisk situasjon for Norge. I samme periode vokste det frem en erkjennelse av at samfunnet ble stadig mer sårbart som følge av den teknologiske utviklingen. Utviklingen gjorde at beslutningstakerne følte et tiltakende behov for å få et klarest mulig bilde av hvilke sårbarheter og potensielle trusselsituasjoner Norge sto overfor. Dette førte til nedsettelsen av det såkalte Sårbarhetsutvalget høsten 1999. Denne studien tar for seg utviklingen av det norske krisehåndteringssystemet i årene etter at utvalget la frem sin innstilling i juli 2000. Ved å konsentrere seg om enkelte av utvalgets anbefalte tiltak søker den å kaste lys over i hvilken grad krisehåndteringssystemet primært utvikles som følge av store nasjonale og internasjonale kriser og hendelser, og i hvilken grad det vokser frem uavhengig av disse. Studien er konsentrert om de anbefalingene som angår overordnet organisering og ledelse på den ene siden, og IKT på den andre, og er avgrenset til perioden 2000–2008. Det var fremfor alt i denne tidsperioden at det nye norske krisehåndteringssystemet etter den kalde krigen, fikk sin form. I tiden som fulgte, besto endringene i stor grad av tilpasninger og justeringer av det allerede etablerte systemet. Sammenfattet kan man si at det fant sted endringer innenfor både organiseringen på sentralt nivå og i IKT-sektoren, men at endringene i begrenset grad kan føres tilbake til de kriserelaterte hendelsene som inntraff i samme periode. Med forbehold om at studien utelukkende undersøker enkelte deler av beredskapssystemet i en begrenset tidsperiode, konkluderes det derfor med at utviklingen av beredskapssystemet i Norge ikke er så hendelsesdrevet som blant annet Sårbarhetsutvalget selv la til grunn.

The dissolution of the Soviet Union in 1991 created a new international security situation for Norway. During this period, there was also an acknowledgement that society was becoming increasingly vulnerable as a result of new technological developments. These developments caused the Norwegian authorities to feel an increasing need to build the clearest possible picture of which vulnerabilities and potential threats faced Norway. This led to the establishment of the so-called “Vulnerability Commission” in the Autumn of 1999. This study address the development of the Norwegian Crisis Management System (CMS) in the years following the presentation of the Commission’s findings in July of 2000. By focusing on some of the Commission’s specific recommended measures, it seeks to shed light on the extent to which the CMS developed primarily as a result of large national and international crises and incidents, and to what extent it grew independently of these. The study concentrates on the recommendations concerning overall organization and management of the system on the one hand, and information technology that supported it, on the other, and it is limited in scope over the years 2000 to 2008. It was during this period, in the aftermath of The Cold War, that the new Norwegian CMS took shape. In subsequent years, the changes to the system consisted primarily of small alterations and adjustments to the already established system. In summary, it can be said that changes took place within both the organization of the system itself, as well as for the information technology sector that supported it. However, these changes can be traced back to the crisis-related events that occurred during the same period to only a limited degree. With the understanding that this study exclusively investigates specific parts of Norway’s readiness system over a limited period of time, it is concluded that the developments of the system were not as event-driven as the Vulnerability Commission itself originally assumed.