| dc.description.abstract | Organiseringen av helseberedskap i Norge er innrettet slik at sivile og militære ressurser må samarbeide for å være i stand til å løse krevende oppgaver. Dette gjelder også legemiddelberedskapen. Mens det tidligere fantes store lagre med medikamenter både på militær og sivil side, er det i dag en langt mindre beholdning. Særlig gjelder dette for Forsvaret, som i all hovedsak baserer seg på det sivile samfunnet og leveranseavtaler med grossister. Vil en slik organisering og innretning dekke behovet som vil oppstå i en situasjon hvor behovet for legemidler er større enn det som finnes tilgjengelig, lokalt eller nasjonalt? Legemiddelmangel er et økende internasjonalt problem. De nasjonale planene som skal ivareta beredskapen retter seg i hovedsak mot sivilt helsevesen og er i stor grad bygget på scenarier for pandemier og naturkatastrofer. De tar i liten grad innover seg totalforsvaret og samfunnets totale behov. Legemiddelberedskapen bærer preg av mange aktører og en fragmentert organisering. Det er bakgrunnen for spørsmålet jeg forsøker å besvare: I hvilken grad dekker legemiddelberedskapen totalforsvarets behov? Måten beredskapen organiseres på, hvilken forsyningsberedskap som velges og hvordan sektorene samarbeider er avgjørende for å etablere en robust legemiddelberedskap. Mine hovedfunn viser at det er liten tverrsektoriell samordning om legemiddelberedskap og at det generelt er liten vilje til å finansiere beredskap. Både formelle og uformelle styringsprinsipper, normer og verdier påvirker prosessene. Kultur og tradisjon samspiller med lover, regler og krav og fører til manglende samsvar med de ulike etatenes intensjoner. Respondentene er samstemte i at det er viktig å få på plass en velfungerende legemiddelberedskap, men er også enige i at det er komplekst og uoversiktlig. Antall årlige legemiddelmangler i Norge tilsier at det er viktig å bygge opp en buffer med en tilstrekkelig mengde legemidler på lager. I tillegg bør det utredes ordninger for beredskapsproduksjon ved større hendelser. Dette krever samarbeid mellom militær og sivil sektor, og mellom offentlige og private aktører. Just-in-time prinsipper må vike til fordel for spekulasjonsstrategier for å sikre beredskapslagring og egenproduksjon av legemidler. | nb_NO |
