Hvordan forberede bilateral liaisonering? : Hvordan blir bilaterale liaisonoffiserer selektert, kvalifisert og ledet i dagens forsvarssektor

Abstract

Oppgaven ser på hvordan forsvarssektoren gjør norske offiserer i stand til å liaisonere opp mot internasjonale partnere. Politiske myndigheter vektlegger internasjonalt samvirke og samarbeid tungt i en sikkerhetspolitisk kontekst. Man ledes derfor til å tro at liaisonering opp mot våre allierte og partnerland er sentralt regulert, med klare formål og strukturer. Oppgaven avdekker et annet bilde. Gjennom dybdeintervjuer har forsvarssektorens seleksjons-, kvalifiserings- og ledelsesprosesser for liaisontjeneste blitt forsøkt belyst. Oppgaven ser på de verktøyene som er tilgjengelig for seleksjon av offiserer til en stilling eller en funksjon. Viktige seleksjonskriterier fremkommer i oppgaven, og flere av kriteriene skiller seg betydelig fra hva man normalt leter etter hos en militært ansatt. Videre så avdekker oppgaven klare kvalifiseringskrav, samtidig som det blir klart at kvalifiseringskravene i liten grad etterkommes. Dette til tross for at det finnes en rekke muligheter for kompetansehevning for offiserene som skal ut i internasjonal tjeneste. Kompetansehevingstiltakene blir strukturert og presentert i teksten. Oppgaven presenterer en helt vanlig ledelsesmodell og tilpasser den liaisontjenesten. Forsvarssektorens ledelse av de internasjonale offiserene blir gjennomgått og analysert. Det fremkommer en rekke funn, og blant de viktigste funnene er at forsvarssektoren preges av en manglende helhetstenkning og fremstår som fragmentert i forhold til fagfeltet liaisonering. Et av de viktigste ledelsesverktøyene i forhold til liaisontjenesten er den instruksen som offiseren blir presentert. Sjefen har gjennom liaisoninstruksen definisjonsmakt og skal redegjøre for hvordan offiseren skal utøve sitt virke. Oppgaven ser på en rekke norske instrukser og trekker også inn andre lands tilnærminger for sammenligningens skyld. Datagrunnlaget er strukturert og analysert, og resultatet presenteres som et forlag til en referanseinstruks. De norske instruksene blir analysert i forhold til referanseinstruksen, og den enkelte instruks sine styrker og svakheter presenteres. De viktigste funnene er igjen den manglende helhetstenkningen og den fragmenterte tilnærmingen forsvarssektoren har til tematikken. I tillegg ser man at det mangler klare føringer for sluttrapportering. Oppgaven har sett på en fungerende liaisontjeneste som har mange muligheter til å bli enda bedre. Med få og enkle tiltak kan forsvarssektorens ledelse få større utbytte av tjenesten.

This thesis looks at how the Norwegian Defense Sector produces and manages capable liaison officers for international partner engagement. Political authorities emphasize the need for international collaboration and cooperation within the context of the defense and security domain. Thus one may believe that liaison with allies and partner countries is strictly regulated with a clear aim and purpose and robust organizational structures. The thesis uncovers a different truth. Through in-depth interviews, an attempt is made to unveil the policy of selection, qualification and management processes within the liaison service. The thesis looks at the available tools for selection of officers to liaison service. Important selection requirements appear throughout the analysis and many of those differ considerable from what is normally appreciated for military personnel. The analysis also identifies several qualification requirements. Simultaneously, it becomes clear that the defense sector is not always complying with those requirements, even though the tools to do so are readily available. The measures available to increase competence is presented and structured in the thesis. The thesis presents a quite ordinary management model and adjusts it appropriately for the liaison service. The defense sector’s management of the international officers is discussed and analyzed. There are several findings, and among those are the defense sector’s incoherency and fragmented nature with regard to the liaison profession. One of the most important management tools is the liaison instruction. Through this instruction the commander has definition power and describes how the officer is expected to conduct the service. The thesis looks at several Norwegian instructions and compares them between themselves and to instructions from other countries. Information extracted from the instructions is structured and analyzed, and the result of this work is presented as a suggested reference instruction. The Norwegian instructions are compared with the reference instruction, and strengths and weaknesses are presented. Yet again the most important findings are a lack of coherency and a fragmented approach to the topic. There is also identified a lack of a clear policy with regard to demanding final reports after end of tour. The thesis has looked into a fairly good liaison service that could easily improve. With a few and simple adjustments, better oversight and effects could be achieved for the liaison service.