Russiske påvirkningsoperasjoner : Er norsk krisehåndtering klar for «Active Measures 2.0»?

Abstract

Temaet for oppgaven er russiske påvirkningsoperasjoner i fred og krise, og den søker å besvare følgende problemstilling: «Er den norske modellen for krisehåndtering egnet for å effektivt håndtere russiske påvirkningsoperasjoner mot Norge?». Russiske påvirkningsoperasjoner er den koordinerte bruken av statens maktinstrumenter (diplomatiske, informasjonsmessige, militære, økonomiske og andre) i fred, krise og krig for å fremme holdninger, handlinger og beslutninger hos definerte målgrupper som tjener russiske interesser og målsetninger. Slik påvirkning kan være både åpen og fordekt, og Russland har lang historie for bruk av slik påvirkning for å nå sine strategiske målsettinger. Temaet har blitt mye omtalt etter Russlands anneksjon av Krim, og har blitt ytterligere aktualisert som følge av de siste års påvirkning av vestlige demokratier og institusjoner. Oppgaven besvares som en kvalitativ studie og benytter en omfattende litteraturstudie og dybdeintervjuer for å svare på problemstillingen. Da det er lite offentlig tilgjengelig forskning om temaet påvirkningsoperasjoner i Norge, brukes primært annen vestlig forskning samt russiske kilder. Temaet krisehåndtering har det derimot blitt forsket mye på i Norge, så på det området benyttes i all hovedsak norske kilder. Studien analyserer forskjeller og likheter mellom sovjetiske påvirkningsoperajoner under den kalde krigen, og russiske påvirkningsoperasjoner i dag, og vurderer hvordan disse har endret seg som følge av viktige samfunnsendringer og russiske strategiske målsettinger. Studien tar så for seg hvordan Russland har brukt påvirkningsoperasjoner mot nordiske land i de siste ti år, og ser dette i lys av norske sårbarhetsanalyser for å identifisere norske strategiske og interne sårbarheter som kan utnyttes i russiske påvirkningsoperasjoner. Analysen av påvirkningsoperasjoner og de identifiserte sårbarhetene sees deretter i sammenheng for å presentere et komplekst krisescenario som er egnet til å belyse utfordringer for norsk krisehåndtering på strategisk nivå. Til slutt drøftes den norske modellen for krisehåndtering sin evne til å håndtere disse utfordringene. Studiens hovedkonklusjon er at den norske modellen for krisehåndtering ikke er egnet for å håndtere russiske påvirkningsoperasjoner mot Norge i en krisesituasjon.

The subject of this thesis is Russian influence operations in time of peace and crisis, and it seeks to answer the following question: “Is the Norwegian model for crisis management suitable for handling Russian influence operations directed at Norway?” Russian influence operations are defined as the coordinated application of national diplomatic, informational, military, economic, and other capabilities in peacetime, crisis and war to foster attitudes, behaviors, or decisions by target audiences, which further Russian interests and objectives. Such influence can be both open and covert in nature, and Russia has a long history of its application to reach strategic objectives. The subject of the thesis has been much discussed after the Russian annexation of Crimea. It has been brought further into public’s attention as Russia’s actions against western institutions and democracies the last few years have been uncovered. The thesis is a qualitative study and uses literature-analysis and interviews to answer the main question. Mainly foreign western and some Russian sources has been used to research influence operations, while Norwegian sources were used for the research of Norwegian crisis management. The thesis analyze similarities and differences between the Soviet use of influence operations during the Cold War and contemporary Russian use. It further discuss how the use has been influenced by major societal change and by Russia’s strategic objectives. The thesis proceed with an analysis of Russian influence operations in the Nordic countries over the last ten years, and sees the findings in light of current Norwegian vulnerability assessments to identify specific areas of vulnerability that are likely to be targeted by Russian influence operations against Norway. The thesis uses a complex crisis scenario to shed light on the main challenges for strategic Norwegian Crisis Management if Norway finds itself a target of Russian influence operations in time of crisis. The thesis concludes with a discussion on the suitability of the Norwegian model for crisis management in handling the challenges posed by Russian influence operations. The main finding of the thesis is that the Norwegian model for crisis management is unsuitable for handling Russian influence operations in a crisis.