Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorHenriksen, Anders
dc.date.accessioned2013-07-05T08:35:59Z
dc.date.available2013-07-05T08:35:59Z
dc.date.issued2013
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/100068
dc.description.abstractNato videreførte, til tross for at den kalde krigen var over på begynnelsen av 1990-tallet, forsvarsplanleggingen gjennom utøvelse av en avskrekkingsstrategi basert på kjernevåpen. Norge har følgelig som medlem i Nato vært dekket av den ytterste sikkerhetsgaranti som kjernevåpnene representerer. Samtidig har Norge markedsført seg selv som fredsnasjon og tatt til orde for nedrustning med en målsetning om en kjernevåpenfri verden. Dette kan utad gi et inntrykk av splittethet eller en form for dobbeltkommunikasjon. Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk har gjennom hele etterkrigstiden vært formet gjennom et antall selvpålagte restriksjoner, inkludert en base- og atompolitikk som har regulert alliert virksomhet på norsk territorium. Dette har gjort det mulig å balansere forholdet til Nato og Russland eksternt, men sannsynligvis også styrket oppslutningen om et norsk medlemskap i alliansen internt. Studien tar utgangspunkt i følgende problemstilling: hva har kjennetegnet Norges offisielle holdninger til Natos kjernevåpenpolitikk etter den kalde krigen og hvordan kan disse forklares? Studiens hovedfunn er knyttet til analysens fire faktorer; norsk politisk konsensus, norsk deklaratorisk atompolitikk, allianseavhengighet og avskrekking, samt rustningskontroll. Funnene viser at kjennetegnene kan forklares utfra både ytre og indre forhold. De ytre forholdene representert gjennom Norges geografiske beliggenhet til Russland, som etter den kalde krigen fortsatt har betydning for norsk sikkerhet, og Norges avhengighet av Nato og USAs sikkerhetsgaranti, konkretisert som kollektivt forsvar og avskrekking. De indre forholdene representert gjennom en høy grad av kontinuitet i utøvelsen av politikken sammen men en bred tverrpolitisk enighet om forsvars- og sikkerhetspolitikkens hovedlinjer til tross for skiftende parlamentarisk sammensetning av Stortinget. Kjernevåpnenes minkende relevans i moderne sikkerhetstenkning har samtidig åpnet et mulighetsvindu for Norge som aktør innenfor kjernefysisk rustningskontroll. Studien er en avgrenset (deskriptiv) historisk analyse og ser på utviklingen i et 20-års perspektiv, knyttet til revisjonsprosessene for Natos strategiske konsept i 1991, 1999 og 2010. Metodisk følger studien en samfunnsvitenskapelig kvalitativ metode, strukturert innenfor et intensivt design, der det konkret undersøkes hvilke normative standpunkt norske myndigheter har fremført og hvordan disse kan forklares.no_NO
dc.language.isonobno_NO
dc.subjectNATOno_NO
dc.subjectKjernefysiske våpenno_NO
dc.titleNatos kjernevåpen: ute av syne - ute av sinn?no_NO
dc.typeMaster thesisno_NO
dc.source.pagenumber86no_NO


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel