Den 18. august 1961 ble stillingen som forsvarssjef gjenopprettet i fredstid. Norge tok nå et oppgjør med 40- og 50-tallets forsvarsledelse, bygd på “Joint Chiefs of Staff-systemet” fra annen verdenskrig. Sprikende forsvarsgrener, svekket politisk styring, en konturløs nasjonal forsvarsledelse innenfor NATO, kombinert med generell kjernevåpenfrykt, dannet bakteppet for gjenopprettelsen. Et knapt tiår senere ble også Forsvarets Overkommando gjenopprettet i fredstid, samtidig med at to regionale, integrerte hovedkvarterer tok form — ett i Nord-Norge og ett i Sør-Norge. I denne studien blir utviklingen i Forsvarets øverste ledelse analysert med utgangspunkt i fire sentrale beslutningsarenaer: Den politisk-militære; den fagmilitære; den atlantiske og den militærteknokratiske. Aktører i samarbeid og brytninger på disse arenaene bidro, gjennom flere faser, til en aksentuert, dyptgripende integrasjonsprosess i forsvarsledelsen etter 1961.