Karbonfangst i kystvakten – en farbar vei? En studie av en mulig implementering

Abstract

I tråd med resten av den sivile skipsfarten er det et mål om å gjøre Sjøforsvaret mer klimavennlig. Utslippene fra operativ virksomhet i Forsvaret skal kuttes med 20% før 2030 og det må derfor fattes tiltak for å nå disse målene. Militært sett er det ønskelig at klima-tiltakene ikke påvirker den operative driften negativt. Karbonfangst kan være et alternativ. Formålet med denne oppgaven er å se på om det er et klimatiltak som bør vurderes av Sjøforsvaret. For å studere hva en implementering innebærer, er det nye kystvaktfartøyet i Jan Mayen-klassen valgt. Den har muligheter plass- og vektmessig, samt en bedre egnet operasjonsprofil enn et marinefartøy. Først studeres de forskjellige metodene og separasjonsteknikkene for å finne ut hva som er det beste alternativet med dagens teknologi. Sammenligningen viser at et karbonfangst-anlegg basert på kjemisk absorpsjon har best forutsetninger. Ved denne separasjonsteknikken fanges CO2 opp i et løsemiddel før det separeres ut, komprimeres og kjøles ned. Deretter sendes flytende CO2 til lagring på tanker. Til utregningene benyttes et ferdigutviklet modulbasert karbonfangstanlegg, laget av Wärtsilä Norge. De er spesialister innen fagfeltet og har bidratt med utfyllende informasjon om denne typen karbonfangstanlegg. Med valgt karbonfangstanlegg og gitte driftsparameter viser resultatene at drivstofforbruket øker med ca. 40%, mens netto CO2 utslipp omtrent halveres. I løpet av en uke klarer anlegget å fange opp om lag 753 tonn med CO2, før fartøyet må til land og tømme tankene. Dette gir en ekstra kostnad i drift på omtrent 720kr/tonn CO2. Selv om implementeringen av et karbonfangstanlegg halverer CO2 utslippet, bringer det ellers nesten bare ulemper. Det er et kostbart tiltak sett opp imot miljøgevinsten, og et enda dyrere tiltak sett opp imot operasjonsbetingelsene. Jan Mayen-klassen får direkte problemer med å løse både primæroppgaver og sekundæroppgaver dersom et karbon-fangstanlegg settes ombord. Det gir blant annet begrensing i operasjonstid og dermed suverenitetshevdelse. Anleggets plassbehov medfører at to sjøbjørner og to goldfisher må fjernes helt. Det betyr bortfall av viktige oppgaver og reduksjon av mobiliteten til fartøyssystemet. Anlegget trenger kjemikalier som i seg selv representerer fare. CO2 i flytende form krever lave temperaturer og et høyt trykk. Dette medfører ekstra energibehov, økt vedlikehold og større risiko. I sum vil et karbonfangstanlegg hemme mer enn nytte. Konklusjon er derfor at et havgående kystvaktfartøy på størrelse med Jan Mayen-klassen, på ingen måte bør vurdere å implementere et karbonfangstanlegg.