Norge og tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvilke hensyn og avveininger som kan bidra til å forklare Norges beslutning om å inngå tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA i 2022, samt utvalget av de omforente områdene. Studien plasserer seg innenfor norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Undersøkelsen er basert på et casestudiedesign og dokumentstudier som metode. Oppgaven analyserer offentlige dokumenter, herunder stortingsproposisjoner, høringsnotater, pressemeldinger, komitéinnstillinger, referater fra stortinget og medieartikler for å identifisere sentrale hensyn. Datainnsamling og -analyse trekker på et analytisk rammeverk som omfatter teoretiske betraktninger om småstater og (utvidet) avskrekking, samt historiske utviklingstrekk i norsk alliansepolitikk og alliertfinansiert infrastruktur i Norge. Rammeverket bidrar til å etablere fire kategorier av hensyn; sikkerhetspolitiske, militær-operative, innenrikspolitiske og øvrige hensyn. Hovedfunnene er at sikkerhetspolitiske hensyn, særlig knyttet til å troverdiggjøre utvidet avskrekking og styrke kollektivt forsvar, i henhold til tilgjengelige kilder har vært avgjørende for Norges inngåelse av avtalen. Samtidig tyder kildene på at hensynet til beroligelse overfor Russland og nasjonal kontroll og suverenitetshensyn ovenfor allierte, har vært en viktig avveining. Avtalens stadfesting av norske sikkerhetspolitiske prinsipper og selvpålagte restriksjoner har trolig muliggjort nødvendig innenrikspolitisk støtte for inngåelse av avtalen. Hva angår utvalget av omforente områder, har balansegangen mellom avskrekking og beroligelse, samt mer konkrete og praktiske militær-operative hensyn for å understøtte forsterkningsmodellen, vært viktig. Studien konkluderer med at tilleggsavtalen representerer et strategisk grep for å styrke Norges alliansebaserte evne til avskrekking og forsvar, samtidig som den reflekterer tradisjonsbundne hensyn og avveininger.

This master's thesis examines the considerations and trade-offs that may explain Norway's decision to enter into the Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA) with the United States in 2022, as well as the selection of the designated areas under the agreement. The study is situated within the context of Norwegian security and defense policy. The research is based on a case study design and document analysis as methods. Public documents, including parliamentary propositions, hearing notes, press releases, committee reports, parliamentary records, and media articles, are analyzed to identify key considerations. Data collection and analysis are guided by an analytical framework encompassing theoretical perspectives on small states and (extended) deterrence, as well as historical developments in Norwegian alliance policy and allied-funded infrastructure in Norway. This framework establishes four categories of considerations: security policy, military-operational, domestic politics, and other considerations. The main findings indicate that security policy considerations, particularly related to enhancing the credibility of extended deterrence and strengthening collective defense, have been decisive in Norway's decision to enter the agreement, according to available sources. Simultaneously, the sources suggest that reassurance towards Russia, as well as considerations of national control and sovereignty vis-a-vis allies, have been important trade-offs. The agreements reaffirmation of Norwegian security policy principles and self-imposed restrictions likely facilitated the necessary domestic political support for its adoption. Regarding the selection of designated areas, the balance between deterrence and reassurance, along with more specific and practical military-operational considerations to support the reinforcement model, has been significant. The study concludes that the SDCA represents a strategic measure to strengthen Norway\u2019s alliance-based deterrence and defense capabilities, while also reflecting traditional considerations and trade-offs.