Norge og tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA
Abstract
Denne masteroppgaven undersøker hvilke hensyn og avveininger som kan bidra til å forklare Norges
beslutning om å inngå tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA i 2022, samt utvalget av de
omforente områdene. Studien plasserer seg innenfor norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Undersøkelsen er basert på et casestudiedesign og dokumentstudier som metode. Oppgaven
analyserer offentlige dokumenter, herunder stortingsproposisjoner, høringsnotater, pressemeldinger,
komitéinnstillinger, referater fra stortinget og medieartikler for å identifisere sentrale hensyn.
Datainnsamling og -analyse trekker på et analytisk rammeverk som omfatter teoretiske betraktninger
om småstater og (utvidet) avskrekking, samt historiske utviklingstrekk i norsk alliansepolitikk og
alliertfinansiert infrastruktur i Norge. Rammeverket bidrar til å etablere fire kategorier av hensyn;
sikkerhetspolitiske, militær-operative, innenrikspolitiske og øvrige hensyn.
Hovedfunnene er at sikkerhetspolitiske hensyn, særlig knyttet til å troverdiggjøre utvidet avskrekking
og styrke kollektivt forsvar, i henhold til tilgjengelige kilder har vært avgjørende for Norges inngåelse
av avtalen. Samtidig tyder kildene på at hensynet til beroligelse overfor Russland og nasjonal kontroll
og suverenitetshensyn ovenfor allierte, har vært en viktig avveining. Avtalens stadfesting av norske
sikkerhetspolitiske prinsipper og selvpålagte restriksjoner har trolig muliggjort nødvendig
innenrikspolitisk støtte for inngåelse av avtalen. Hva angår utvalget av omforente områder, har
balansegangen mellom avskrekking og beroligelse, samt mer konkrete og praktiske militær-operative
hensyn for å understøtte forsterkningsmodellen, vært viktig. Studien konkluderer med at
tilleggsavtalen representerer et strategisk grep for å styrke Norges alliansebaserte evne til avskrekking
og forsvar, samtidig som den reflekterer tradisjonsbundne hensyn og avveininger. This master's thesis examines the considerations and trade-offs that may explain Norway's decision to
enter into the Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA) with the United States in
2022, as well as the selection of the designated areas under the agreement. The study is situated
within the context of Norwegian security and defense policy.
The research is based on a case study design and document analysis as methods. Public documents,
including parliamentary propositions, hearing notes, press releases, committee reports,
parliamentary records, and media articles, are analyzed to identify key considerations. Data collection
and analysis are guided by an analytical framework encompassing theoretical perspectives on small
states and (extended) deterrence, as well as historical developments in Norwegian alliance policy and
allied-funded infrastructure in Norway. This framework establishes four categories of considerations:
security policy, military-operational, domestic politics, and other considerations.
The main findings indicate that security policy considerations, particularly related to enhancing the
credibility of extended deterrence and strengthening collective defense, have been decisive in
Norway's decision to enter the agreement, according to available sources. Simultaneously, the
sources suggest that reassurance towards Russia, as well as considerations of national control and
sovereignty vis-a-vis allies, have been important trade-offs. The agreements reaffirmation of
Norwegian security policy principles and self-imposed restrictions likely facilitated the necessary
domestic political support for its adoption. Regarding the selection of designated areas, the balance
between deterrence and reassurance, along with more specific and practical military-operational
considerations to support the reinforcement model, has been significant. The study concludes that
the SDCA represents a strategic measure to strengthen Norway\u2019s alliance-based deterrence
and defense capabilities, while also reflecting traditional considerations and trade-offs.