Russland som militær trussel

Abstract

Denne oppgaven har forsøkt å svare på følgende problemstilling: I hvilken grad og hvordan omtalte norske stortingsrepresentanter Russland og tidligere Sovjetunionen som en militær trussel i periodene 1917–1939, 1991–2001 og 2013–2021? Periodene er valgt med bakgrunn i sentrale historiske hendelser. Mellomkrigstiden 1917–1939 representerer en periode der Norge sto utenfor formelle allianser, mens årene etter Sovjetunionens kollaps 1991–2001 ble starten på en ny verdensorden og store sikkerhetspolitiske endringer. Perioden 2013–2021 omfatter tiden før og etter Russlands annektering av Krym i 2014, noe som endret det sikkerhetspolitiske bildet i Europa og preget norske sikkerhetspolitiske vurderinger. Jeg har vært opptatt av å se etter kontinuiteter eller endringer i hvordan Stortingets representanter har omtalt Russland og tidligere Sovjetunionen som en mulig militær trussel. I tillegg har jeg prøvd å være bevisst på ulike uttalelser og holdninger som kommer til uttrykk, som indirekte sier noe om dette. Hovedfunnene viser at oppfatningen av Russland og tidligere Sovjetunionen som en militær trussel har variert betydelig mellom periodene. Fra 1917 fram til sensommeren 1939 var omtalen av Sovjetunionen som en militær trussel svært begrenset. I perioden 1991–2001, etter Sovjetunionens fall, preget optimisme og tro på samarbeid Stortingets omtale av Russland. Det lå imidlertid en underliggende usikkerhet om landets fremtidige utvikling og en bekymring for den militære kapasiteten på Kola halvøya. Mot slutten av perioden var det en bred oppfatning i Stortinget om at Russland ikke lenger utgjorde en mulig militær trussel mot Norge. Fra 2013 til 2021 endret bildet seg på ny, særlig etter annekteringen av Krym i 2014. Denne hendelsen, sammen med påfølgende konflikter og militær opprustning, førte til at norske stortingsrepresentanter igjen begynte å omtale Russland som en mulig militær trussel. Oppgavens funn viser tydelig at trusseloppfatningen ikke har vært statisk, men formet av konkrete hendelser og sikkerhetspolitiske endringer.

This thesis has sought to answer the following research question: To what extent and in what ways did Norwegian Members of Parliament describe Russia and the former Soviet Union as a military threat during the periods 1917–1939, 1991–2001, and 2013–2021? The periods were selected based on key historical events. The interwar years of 1917–1939 represent a time when Norway remained outside formal alliances, while the years following the collapse of the Soviet Union, 1991–2001, marked the beginning of a new world order and significant changes in security policy. The period 2013–2021 includes the years before and after Russia's annexation of Crimea in 2014, which altered the security landscape in Europe and influenced Norway's security assessments. I have focused on identifying continuities or changes in how members of the Norwegian Parliament addressed Russia and the former Soviet Union as a potential military threat. Additionally, I have been attentive to various statements and attitudes that indirectly reflect this. The main findings indicate that perceptions of Russia and the former Soviet Union as a military threat varied significantly across the periods. From 1917 until the late summer of 1939, the portrayal of the Soviet Union as a military threat was very limited. During the period 1991–2001, following the Soviet Union's collapse, optimism and belief in cooperation characterized parliamentary discussions about Russia. However, there was an underlying uncertainty about Russia's future trajectory and concern over its military capacity on the Kola Peninsula. By the end of this period, there was a broad consensus in Parliament that Russia no longer posed a potential military threat to Norway. From 2013 to 2021, the situation changed again, particularly after the annexation of Crimea in 2014. This event, along with subsequent conflicts and military buildups, led Norwegian Members of Parliament to once again describe Russia as a potential military threat. The findings of this thesis clearly demonstrate that threat perceptions have not been static but shaped by specific events and changes in the security landscape.