Er Totalforsvarskonseptet tilpasset samtidens hybride trusler? -Strategiske ledelsesutfordringer ved sektorovergripende respons

Abstract

Totalforsvaret har historisk sett vært innrettet mot et strategisk overfall fra Russland. Dette er et scenario med svært alvorlige konsekvenser, men med lav sannsynlighet. Dagens sikkerhetspolitiske utvikling tyder på at de mest sannsynlige truslene mot norsk suverenitet og norske interesser ikke handler om åpen militær aggresjon, men om et bredt spekter av irregulære virkemidler som kan være svært vanskelig å identifisere og attribuere. Dette omtales ofte som «hybrid krigføring» som handler om å påvirke motstanderens vilje og situasjonsforståelse gjennom informasjons- og påvirkningsoperasjoner, cyberangrep, økonomisk krigføring, sabotasje, press eller terror.

Det moderniserte totalforsvarskonseptet omfatter gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn. Det skal håndtere kriser både innen samfunnssikkerhetsdomenet og statssikkerhet. Dette innebærer et bredt spekter av oppgaver som skal løses, der organiseringen av strategisk ledelse for Totalforsvaret endres etter hvilken type krise nasjonen står ovenfor. Denne oppgaven ser på Totalforsvaret i møte med en hybrid trussel i gråsonen mellom fred og krig. Den drøfter hvilke strategiske ledelsesutfordringer dette gir for Totalforsvarets evne til sektorovergripende respons når det ikke er klart om hendelsene som inntreffer handler om samfunnssikkerhet eller statssikkerhet.

Oppgaven finner at Totalforsvarets organisering er best egnet til å håndtere mindre kriser, der responsen handler om å støtte opp under en enkelt sektor. Samtidig er Totalforsvaret også godt egnet til den åpenbare trusselen et strategisk overfall representerer, der en felles kriseforståelse er umiddelbar og klar. Hybride kriser i gråsonen kan derimot skape flere utfordringer for totalforsvarskonseptet. Dette vil i første omgang gjelde for deteksjon og forståelse av krisen. Det sektorinndelte ansvaret til forskjellige deler av Totalforsvaret kan føre til forsinket oppdagelse av de hybride virkemidlene, siden det er svake mekanismer for å se disse i sammenheng.

Også håndtering av krisen etter at den er erkjent, kan være utfordrende innenfor totalforsvarskonseptet. Tverrsektoriell koordinering er lagt på departementsnivå og varierer etter hvordan krisen forstås av de strategiske beslutningstakerne. Bare regjeringen selv har myndighet til å ta beslutninger på tvers av de eksisterende fagområdene og det finnes ikke noe fast etablert organ med tverrsektorielt ansvar og kompetanse som kan støtte dem i dette. Dette legger mange strategiske ledelsesoppgaver på personell som har liten tid til å øve og trene i sine krisefunksjoner eller som har kompetanse eller erfaring utenfor sine egne sektorer