| dc.description.abstract | Dagens trusselbilde er i stadig endring, noe som aktualiseres gjennom diskusjonen om hvilken styrkestruktur for Sjøforsvaret som i størst grad møter dette trusselbildet. Denne oppgaven sammenligner styrkestrukturforslaget skissert i Forsvarssjefens Fagmilitære råd 2019 og forslaget i Sjømakt 2040 rapport 2/19, skrevet av Orlogskaptein Tor Ivar Strømmen. Videre drøfter oppgaven hvordan disse oppfyller Sjøforsvarets ambisjoner opp mot den maritime trusselen fra Russland i en initial konfliktfase. De to forslagene innehar vesentlige ulikheter, da FMR består av havgående kapasiteter mens Sjømakt 2040 har større fokus på kystnært forsvar.
Norges geostrategiske posisjon gjør landet til en sannsynlig brikke ved en storskala konflikt mellom Russland og NATO. I et scenario hvor en konflikt mellom disse partene oppstår gjennom horisontal eskalering, vil et russisk strategisk overfall mot Norge ikke kunne utelukkes. Russisk kontroll over norskekysten vil muliggjøre etableringen av en nektelsessone i havområdene ned til GIUK, som begrenser NATOs evne til maktprojeksjon i området. Russlands økte evne til kystnær maktprojeksjon gjennom anskaffelsen av mer kystnære kapasiteter gjør at norskekysten også kan brukes som russisk styrkemultiplikator.
På bakgrunn av teori om dagens trusselbilde har vi utarbeidet et scenario hvor en konflikt mellom Russland og NATO sprer seg til norsk territorium ved horisontal eskalering. Russiske styrker gjennomfører et strategisk overfall mot Norge, og det oppstår kamper mellom norske og russiske maritime angrepsstyrker i den nordlige kystsonen. I et slikt scenario vil Forsvarets ambisjon være å utøve militærmakt som i størst mulig grad begrenser fiendens handlingsrom.
Ved bruk av Hughes’ salvemodell har vi gjennomført kvantitative modelleringer av ulike trefninger mellom norske og russiske angrepsstyrker. Variasjoner er gjort med tanke på operasjonsområde og oppbygning av angrepsstyrkene. Modelleringene resulterer i verdier for styrkenes tapspåførende- og overlevelsesevner, som kan si noe som styrkenes evne til å bekjempe den russiske angrepsstyrken. De ulike strukturforslagene møter den russiske trusselen i hver sine modelleringer, og gjennom en sammenligning av resultatene kan vi sammenligne de to styrkenes styrker og svakheter i det kystnære operasjonsmiljøet.
I drøftingen av resultatene kommer det frem at strukturforslaget fra Sjømakt 2040, som en mer kystnær marine, i større grad evner å begrense russisk handlingsrom i norske farvann. De har større fordel av å bruke kysten som styrkemultiplikator enn strukturforslaget til FMR, men opererer muligens under høyere risiko. FMR har lavere måloppnåelse opp mot ambisjonen, og hadde lavere effekt av det kystnære operasjonsmiljøet. Resultatene kan tyde på at styrken er bedre egnet til operasjoner i åpnere farvann. | en_US |
