Nasjonal styrkestruktur. Hvordan påvirker forventede allierte forsterkninger nasjonal styrkestruktur?

Abstract

Denne masteroppgaven ser på forventede allierte forsterkningers påvirkning av nasjonal styrkestruktur. Under den kalde krigen var alliert forsterkning en absolutt forutsetning for det norske forsvarskonseptet. Det fantes detaljerte og omfattende planer for hvordan Norge skulle forsvares og hvor lenge det nasjonale forsvaret alene måtte motstå et sovjetisk angrep. Holdetid var derfor et sentralt begrep. Det fantes også planer for alliert forsterkning, utpekte avdelinger hadde Norge som prioritert innsetningsområde, og flere av disse hadde forhåndslagret materiell.

Etter den kalde krigen endret trusselbildet seg. Out-of-area operasjoner, først på Balkan og deretter i Afghanistan, ble dimensjonerende for NATO. Dette gikk ut over evnen til å lede tradisjonelle kollektive forsvarsoperasjoner. Etter å ha ligget nede med brukket rygg på 1990-tallet, bygde Russland seg opp igjen militært og begynte å føre en mer aggresiv sikkerhetspolitikk. For drøyt ti år siden begynte pendelen derfor gradvis å svinge tilbake til territorielt forsvar og fokus på NATOs nærområder. I dag står kollektivt forsvar og beredskap igjen høyt på NATOs dagsorden. Det samme gjelder for det norske forsvaret. Både bilaterale og NATO-avtaler for forsterkning er sentrale i dagens forsvarsinnretning, på samme måte som de var det under den kalde krigen.

Denne masteroppgaven er en kvalitativ dokumentstudie som undersøker i hvilken grad norsk forsvarsplanlegging etter 2008 har prioritertegne kapasiteter og hvordan dette virker innpå evnen til å planlegge med, ta i mot og integrere allierte forsterkninger. Studien ser spesielt etter om Norge har kuttet eller nedprioritert nasjonale kapasiteter og heller basert seg på at allierte skal dekke utvalgte behov. Studien undersøker videre om den tradisjonelle forståelsen av holdetid-begrepet fremdeles er gjeldende i norsk forsvarsplanlegging. Den ser også på hvilke tilpasninger som er gjort i egen struktur for å sikre mottak av allierte forsterkninger.

Funnene fra studien viser at nasjonal styrkestruktur bare i liten grad er påvirket av forventede allierte forsterkninger. Norsk forsvarsplanlegging har strukket seg langt for å opprettholde en balansert struktur, slik at Norge selv er i stand til å håndtere en krise, riktignok i et begrenset tidsrom. Ved ett tilfelle, i FMR 2015, har imidlertid studien også funnet tegn på at forsvarssjefen vurderte å nedprioritere utvalgte kapasiteter, og i stedet la allierte stå for disse, dersom økonomien gjorde det nødvendig. Det er også flere tilfeller av at Norgedeler kapasiteter og støttefunksjoner med andre nasjoner. Prinsipielt er det nokså lik forståelse av holdetid som under den kalde krigen, når en ser bort fra at både holdetiden og forsterkningenes responstid er kortet ned. Studien har dessuten funnet at det også finnes en nyere oppfatning om holdetid, som ennå ikke har fått fullt fotfestemilitært, men som i større grad er forankret politisk. Når det gjelder tilrettelegging for alliert mottak har oppgaven funnet

This master's thesis looks at the impact of expected allied reinforcements on Norwegian national force structure. During the Cold War, allied reinforcements were an absolute prerequisite for the Norwegian defense concept. There were detailed and comprehensive plans for how Norway would be defended and how long Norwegian forces were expected to be able to hold their ground before serious allied intervention could be expected. Holding time was therefore a key term. There were also plans for allied reinforcement, and designated units had Norway as a prioritized area of operation in case of war, some of them with prepositioned materiel.

After the Cold War, the threat picture changed. Out-of-area operations, first in the Balkans and then in Afghanistan, became the dominant military task for NATO. This came at the cost of NATO`s ability to lead collective self-defense operations. After facing severe challenges throughout the 1990s, Russia rebuilt itself militarily and began to pursue a more aggressive security policy. Just over ten years ago, the pendulum, therefore, gradually began to swing back to territorial defense and focus on NATO's core areas. Today, collective defense and preparedness are once again among NATO's top priorities. The same applies to the Norwegian Armed Forces. Both bilateral and NATO reinforcement agreements are central to today's approach to defense, as they were during the Cold War.

This master's thesis is a qualitative,document-basedstudy that examines to what exten tNorwegian defense planning after 2008 has prioritized national capabilities, and how this affects the ability to plan with, receive, and integrate allied reinforcements. The study looks in particular at whether Norway has cut or reduced national military capabilities, relying, instead, on Allies to meet capability needs. The study further examines whether the traditional understanding of the term holding timeis still valid in Norwegian defense planning. It also looks at what adjustments have beenmade in the Norwegian defense structure to ensure the reception of allied reinforcements.

The study shows that national force structure is only affected to a small extent by expected allied reinforcements. Norwegian defense planning has gone to great lengths to maintain a balanced national structureto ensure that Norway is able to handle a crisis itself, albeit for a limited period of time. In one case, in FMR 2015, however, the study also found signs that the Chief of Defense considered downgrading national capabilities if necessitated by lack of funding.There are also several cases of Norway sharing military capabilities and support functions with other nations. In principle, there is a fairly similar understanding of holding timeas during the Cold War, when one disregards the fact that both holding time and reinforcements' response time have been reduced. The study has also found that there is a more recent view of holding time, which has not yet gained a full foothold in the military, VIIbut which is, to a greater extent, politically rooted. When it comes to facilitating allied reception, the thesis has found clear signs that despite stated ambitions, Norway has not prioritizedallied reception in line with stated aimsfor the majority of the period studied. Towards the end of the period, however, change has been observed, especially in the latest long-term plan, in that facilitation of allied training and reception is onceagain a priority.