| dc.description.abstract | I det regjeringsforankrede mandatet «Anmodning om Forsvarssjefens tilrådning om den videre utviklingen av Forsvaret» i oktober 2014 presiserer Forsvarsministeren at Forsvaret står ovenfor et teknologisk veiskille og at Norges grunnleggende demografiske og geografiske forutsetninger gjør det nødvendig å ta i bruk ny teknologi der det er mulig, «særlig innenfor overvåking og etterretning i våre store interesseområder». Forsvarssjefen svarer ut føringene i mandatet med å forlate ambisjonen om selvstendignasjonalevne til langtrekkende luftbåren undervannsovervåking og-krigføring med maritime patruljefly, og foreslår i stedet en erstatning med en blanding av satellitter, droner og lette overvåkingsfly uten antiubåtkapasitet i sitt fagmilitære råd i 2015. Regjeringen valgte allikevel i løpet av langtidsplanprosessen å forlate både sineegneføringer fra rammeskrivet og Forsvarssjefens råd. De foreslår å anskaffe fem nye fullverdige maritime patruljefly i sin innstilling til Stortinget. Oppgavens problemstilling er derfor:
• Hva var de viktigste årsakene som kan ha ligget til grunn for at langtrekkende maritime patruljefly med antiubåtkapasitet gikk
fra å være nedprioritert til å bli høyt prioritert i løpet av langtidsplanprosessen?
Gjennom en analyse av grunnlagsdokumentene i planperioden og relevante åpne kilder har oppgaven sett nærmere på prosessen fra mandatet ble gitt i oktober 2014 og til Letter of Offer and Acceptance for P-8 ble signert 29. mars 2017 ved å trekke frem de viktigste påvirkningsfaktorene som kan ha ligget til grunn for de enkelte innspillene og det endelige vedtaket i proposisjonen.
Analysen har blitt støttet gjennom å belyse de maritime patruljeflyenes rolle i norsk sikkerhetspolitikk og erfaringer fra tidligere videreføringer av kapasiteten.
Oppgaven konkluderer med at som så mange ganger tidligere når det gjelder videreføring eller erstatning av denne kapasiteten, er det det bilaterale forholdet til USA og integrasjonsdimensjonen sammen med hensynet til beroligelse gjennom avskjerming som er avgjørende. Også i tråd med tidligere erfaringer håndteres også denne gangen anskaffelsen av maritime patruljefly over det militærstrategiske nivået, og Norge fortsetter å motta maritime patruljefly til redusert pris.
In the mandate from the Minister of Defense for the Chief of Defense’ work with his long term military advice in October 2014, the Minister underscores that the Armed Forces are facing a technological crossroad and that Norway’s basic demographic and geographic prerequisites makes it necessary to start using new technology wherever possible, “especially within surveillance and intelligence in our large areas of interest”. The Chief of Defense follows up on the guidelines from the mandate by leaving the ambition of having an independent capability for the Armed Forces to conduct long-range airborne underwater surveillance-and warfare. Instead, he suggests a replacement with a mix of satellites, drones and smaller surveillance aircraft without anti-submarine capability in his military advice in 2015. Despite this advice, the government chose to leave both their own guidelines from the mandate and the military advice. The Government ended up with suggesting to Parliament an acquisition of five fully capable maritime patrol aircraft. The research question for this thesis is therefore:
• What was the most important underlying reasons that made long-range maritime patrol aircraft with anti-submarine capability to go from abandoned to being highly prioritized during the long-term planning process?
Through an analysis of the founding documents in the planning period and other relevant open sources this thesis has looked closer at the process from the mandate was issued in October 2014 to the Letter of Offer and Acceptance was signed on the 29. Of March 2017, by bringing to the front the most important factors that have affected the different inputs to the plans and the final decision in the proposition to Parliament.
The analysis is supported by shedding light on the role the maritime patrol aircraft has played in the Norwegian security policy and experiences from earlier re-acquisitions of this capability.
The thesis concludes that, as many times before when it comes to continuation or replacement of this capability, it is the bilateral relationship with the USA and the integration dimension, together with the considerations made with regard to reassurance of Russia through screening, that is crucial. Also in line with earlier experience, the acquisition has also this time been handled above the military strategic level, and Norway continues to receive maritime patrol aircraft with a reduced price tag. | en_US |
