| dc.description.abstract | Overraskelse er et fenomen som har blitt brukt, ofte med stor suksess, opp gjennom krigshistorien. Dette arbeidet tar utgangspunkt i strategisk overraskelse, og drøfter hvilke handlingsalternativer en angriper kan bruke for å kunne overraske en fiende strategisk. Dette blir gjort ved å vurdere tre historiske caser opp mot relevant teori for denne type overraskelse. De tre casene er det tyske angrepet på Norge (Weserübung) i 1940, japanernes angrep på Pearl Harbor i 1941 og arabernes angrep på Israel i 1973.
Disse tre casene vurderes i forhold til overraskelsens arenaer, som er et begrep som lanseres i teorikapittelet. Disse arenaene er tid, sted og måte. I tillegg til å vurdere hvordan overraskelsens arenaer ble utnyttet i casene, ser dette arbeidet også på hvordan angriperens håndtering av egen framtreden var med på å gi overraskelse på de ulike arenaene.
Selv om man skal være forsiktig med å trekke konklusjoner av historien, gir drøftingen av casene noen spennende observasjoner som nødvendigvis ikke sammenfaller med annen forskning på området. Hver case hadde som forventet særegne karakteristika, og bruken av arenaene samt håndteringen av framtreden var forskjellig. Samtidig var det også likheter, og spesielt måten angrepet ble gjennomført på så ut til å være viktig for å gi overraskelse på de andre arenaene.
I tillegg var angriperens håndtering av framtreden et sentralt bidrag for å oppnå den strategiske overraskelsen i alle casene. I denne sammenheng ser det ut som at det er lettere å innrette og forsterke motstanderens allerede eksisterende tro/overbevisning, enn å overbevise han til å tro på noe annet.
Det foreliggende arbeidet viser også at krigens nivåer ikke må ses på isolert, men at tiltak på for eksempel taktisk og operasjonelt nivå er viktig for å oppnå strategisk overraskelse. | en_US |
