| dc.description.abstract | I 2010 ble Afghanistan Mission Network (AMN) etablert for å muliggjøre samhandling på et felles nettverk for koalisjonen i International Security Assistance Force (ISAF). Forsvarsdepartementet ga Forsvaret i oppdrag å utvikle et norsk system kompatibelt med AMN. På bare fem måneder ble systemet, døpt Norax (Norwegian AMN Extension), koblet til nettverket. Dette representerer en betydelig raskere leveransetid enn Forsvarets gjennomsnitt.
Denne studien benytter en casestudie av Norax-prosjektet for å utforske problemstillingen: Hvordan kunne småstaten Norge utvikle et system som var interoperabelt med Afghanistan Mission Network så hurtig som de gjorde? I lys av etablert litteratur innen militær innovasjon, spesielt Dr. Adam R. Grissoms teoretiske rammeverk fra 2006, som kategoriserer militær innovasjon i fire skoleretninger, utformer studien fire korresponderende hypoteser for å teste disse som forklaringsmodeller.
Funnene fra studien indikerer at prosjektets suksess er et resultat av spesielt to mekanismer på ulike stadier i prosjektets utvikling. I den innledende fasen var det politiske trykket svært toneangivende for å skape en følelse av kritikalitet og hastighet i organisasjonen, noe som førte til rask fremgang mot tilkoblingsfristen. Etter at systemet var tilkoblet, ble den videre suksessen og full operasjonell kapabilitet oppnådd gjennom prosjektorganisasjonens grundige problemforståelse, deres evne til effektivt å engasjere sluttbrukerne og et dedikert arbeid for å nå de endelige målene. | en_US |
