| dc.description.abstract | Denne oppgavens hensikt har vært å studere i hvilken grad strategisk tenkning på det politiske nivå har ligget til grunn for det norske engasjementet i Afghanistan. Oppgaven baserer seg på åpne, skriftlige kilder, hvor kjennemerker på strategisk tenkning er forsøkt identifisert.
Oppgaven er operasjonalisert i tre hoveddeler: Den første definerer og avgrenser strategibegrepet på en slik måte at dette kan benyttes som analyseverktøy. Den utledede strategidefinisjonen vektlegger forekomsten av definerte mål, midler og metoder, samt konsistens i sammenhengen mellom disse. Videre vektlegges at strategi er framtidsrettet, tar høyde for den interaktive påvirkningen som andre eller motstridende viljer medfører, og at strategi forekommer i en hierarkisk nivåinndeling. Disse nivåene styrer det underliggende nivå, og understøtter det overliggende.
Den andre hoveddelen gjennomgår de innsamlede data, og redegjør for argumenter regjeringene Bondevik II og Stoltenberg II la til grunn for Afghanistan-bidragene. Herunder besvares hvorvidt, og med hvilken tydelighet mål, midler og metoder tilkjennegis i de aktuelle tekster.
Argumentene for deltagelse er knyttet til tre aggregerte beveggrunner: Militære og sikkerhetsrelaterte mål, samfunnsutvikling og gjenoppbygging, og allianseforpliktelser og resiprositetstankegang. De formulerte mål, midler og metoder i så henseende viser generelt middels grad av tydelighet, og at argumenter innenfor beveggrunnen allianseforpliktelser og resiprositetstankegang generelt er de tydeligste.
Den tredje hoveddelen analyserer hvorvidt sammenhengene mellom mål, midler og metoder framstår som konsistente. Dette innenfor horisontale sammenhenger, mellom mål, midler og metoder på det samme strateginivå, og vertikalt mellom flere nivåer av strategi. Funnene indikerer at de politiske formuleringene i middels grad viser seg horisontalt konsistente, og i liten grad hva gjelder vertikale sammenhenger.
Oppgaven indikerer at formuleringer sitert aktuelle regjeringer og regjeringsrepresentanter, med unntak av vedrørende alliansehensyn, bærer lite til moderat preg av strategisk tenkning. Følgelig kan dette tenkes å indikere at de faktiske beslutningene om å bidra i Afghanistan, også har vært lite til moderat forankret i strategisk tenkning. | nb_NO |
